De la ikke til land, ikke om dagen og ikke om natten. Bayle Domon drev både skute og mannskap hardt. Han skjelte ut motvinden og forbannet den dårlige farten. Han kalte mannskapet dovenpelser når de satt ved årene og pisket dem med tungen for hver line de håndterte klosset. Den lave, harde stemmen hans malte Trolloker blant dem på dekket, ti fot høye og klare til å rive strupen over på dem. I to dager var det nok til å sette fart på hver eneste mann. Da sjokket etter angrepet begynte å blekne, mumlet mennene om en time i land for å strekke beina, og om farene ved å seile ned elva i mørket.
Mannskapet klaget i det stille, og skottet fra øyekrokene for å sikre seg at kaptein Domon ikke var nær nok til å høre. Men det virket som om han kunne høre alt som ble sagt på skuta. Hver gang murringen begynte, hentet han taust frem det lange ljå-lignende sverdet og den ondt krummede øksa som ble funnet på dekk etter angrepet. Han lot dem henge i masten en time. De som var blitt såret, fingret med bandasjen, og så stilnet mumlingen av… i det minste for en dag eller så, helt til en eller annen av mannskapet begynte å tenke på at de måtte ha lagt Trollokene langt bak seg nå, og så begynte runddansen igjen.
Rand la merke til at Thom Merrilin holdt seg unna mannskapet når de begynte å hviske og rynke pannen, selv om han vanligvis klappet dem på ryggen og fortalte vitser og småpratet på et vis som fikk selv den største sliteren til å smile. Thom myste mot den hemmelighetsfulle mumlingen med et vaktsomt blikk mens det virket som om han var opptatt med å tenne langpipa, stemme harpen eller hva som helst annet enn å bry seg om mannskapet. Rand skjønte ikke hvorfor. Mannskapet hadde ikke noe å utsette på de tre som Trollokene hadde jaget om bord. Det var noe annet med Floran Gelb.
De første par dagene kunne man stadig se den senete Gelb snakke til de av mannskapet han greide å trenge opp i et hjørne. Han fortalte dem sin versjon av det som skjedde den natten Rand og de andre kom om bord. Gelbs stemme vekslet fra bulder til jammer og tilbake igjen, og han vrengte alltid leppene når han pekte på Thom eller Matt, eller spesielt Rand, og prøvde å legge skylden på dem.
«De er fremmede,» klynket Gelb lavt og kikket seg vaktsomt rundt etter kapteinen. «Hva vet vi om dem? Trollokene kom samtidig med dem, det er det vi vet. De er i kompaniskap.»
«Hell og lykke, Gelb, kutt ut,» knurret en mann med håret i hestehale og en liten blå tatovering på kinnet. Han så ikke på Gelb mens han kveilet en line på dekk og ordnet den med de nakne tærne. På tross av kulden gikk alle sjømennene barfotet: Støvler kunne skli på det våte dekket. «Du ville kalle din mor Mørkefrende hvis det hjalp deg. Kom deg vekk!» Han spyttet på foten til Gelb og fortsatte arbeidet med linen.
Hele mannskapet husket at Gelb hadde sovet på vakt, og svaret fra mannen med hestehalen var det høfligste han fikk. Ingen ville arbeide sammen med ham. Gelb ble tildelt oppgaver han kunne ta seg av alene, og det var alltid de skitneste jobbene. Han skrubbet de fettete grytene i byssa eller kravlet på magen gjennom årsgammelt slam i kjølsvinet for å se etter lekkasjer. Snart sluttet han å snakke. Skuldrene hans sank sammen, og han inntok en taus, såret holdning – jo flere som så på, desto mer såret, selv om ingen verdiget ham mer enn et grynt. Men når Gelbs øyne falt på Rand, eller på Matt eller Thom, lynte det morderisk i det langnesete ansiktet.
Da Rand nevnte for Matt at Gelb før eller senere kom til å lage bråk for dem, kikket Matt seg rundt og sa: «Kan vi stole på noen av dem? Noen i det hele tatt?» Matt gikk sin vei for å finne et sted han kunne være alene, så alene som han kunne være på en skute som var mindre enn tretti skritt fra den løftede baugen til akterspeilet med styreårene. Matt hadde vært for mye alene siden den natten i Shadar Logoth; han grublet for mye, slik Rand så det.
Thom sa: «Bråket kommer ikke fra Gelb, gutt, hvis det kommer. Ikke ennå, i det minste. Ingen av mannskapet støtter ham, og han våger ikke å prøve noe alene. Men de andre … ? Det virker nesten som om Domon tror at Trollokene forfølger ham personlig, men resten begynner å tro at faren er over. Kanskje de finner ut at de har fått nok. Nervene deres er veldig tynnslitte.» Han løftet på den lappete kappen, og Rand hadde på følelsen at han sjekket de gjemte knivene – det nest beste settet. «Hvis de gjør mytteri, gutt, vil de ikke la noen passasjerer fortelle om det. Dronningens lov betyr kanskje ikke så mye så langt fra Caemlyn, men selv en landsby-borgermester vil reagere på et mytteri.» Fra nå av prøvde Rand også å unngå å bli lagt merke til når han iakttok sjømennene.
Thom gjorde sitt for å avlede mannskapet fra alle tanker om mytteri. Han fortalte historier med feiende gester hver morgen og kveld, og innimellom spilte han alle sangene de ba om. For å styrke forestillingen om at Rand og Matt skulle bli barder, satte han av en time hver dag til undervisning, og det var også underholdende for mannskapet. Han lot dem selvfølgelig ikke røre harpen, og når de prøvde seg på fløyten, ynket han seg smertefullt, i hvert fall i begynnelsen, og mannskapet lo mens de holdt seg for ørene.
Han lærte guttene noen av de letteste historiene, litt enkel akrobatikk, og selvfølgelig sjonglering. Matt syntes Thom krevde for mye av dem, men Thom blåste i bartene.
«Jeg kan ikke late som jeg underviser, gutt. Enten underviser jeg, eller så gjør jeg det ikke. Nå! Selv en bondetamp burde kunne lære seg å stå på hendene. Opp med deg.»
Mannskap som hadde fritørn, samlet seg alltid og satt på huk i en sirkel rundt de tre. Noen forsøkte seg til og med på knepene Thom lærte fra seg, og da lo de av sin egen fomling. Gelb sto alene og så mørkt på. Han hatet dem alle.
En drøy del av dagen sto Rand lent mot rekka og stirret mot land. Han ventet egentlig ikke å se Egwene eller noen av de andre dukke opp på elvebredden, men skuta beveget seg så sakte at han noen ganger allikevel håpet på det. De kunne nå ham igjen selv uten å ri altfor hardt. Hvis de hadde sluppet unna. Hvis de fremdeles levde.
Elva rullet videre uten noen livstegn. Det var ingen skuter å se bortsett fra Sjøsprøyt. Men det betydde ikke at det ikke var noe å se på eller undre seg over. Ved middagstid den første dagen passerte Arinelle høye klipper som strakte seg en kvart fjerding på hver side. På denne strekningen sto det figurer hogd ut i stein, hundre fot høye menn og kvinner, kronet til konger og dronninger. Det var ikke to som var like i den kongelige prosesjonen, og mange år skilte den første fra den siste. Vind og regn hadde tæret på de som sto på nordenden slik at de var glatte og nesten uten ansiktstrekk, mens ansiktene og detaljene ble tydeligere etter som de reiste sørover. Elva hadde vasket føttene på statuene til det ikke var annet enn glatte klumper igjen, om de da ikke var forsvunnet helt. Hvor lenge har de stått der, undret Rand. Hvor lang tid bruker vannet på å slite ned så mye stein? Ingen av mannskapet så mye som kikket opp fra arbeidet. De hadde sett de eldgamle steinfigurene mange ganger før.
Da østbredden igjen ble til flatt gressland, brutt her og der av buskas, glimtet solen mot noe i det fjerne. «Hva kan det være?» undret Rand. «Det ser ut som metall.»
Kaptein Domon kom gående forbi. Han stanset og myste mot det som glimtet. «Metall er det,» sa han. Ordene snublet fremdeles i hverandre, men Rand hadde begynt å forstå uten å måtte spekulere for mye på hva han sa. «Et metalltårn. På nært hold har jeg sett det, og jeg vet. Som merke brukes det av handelsmenn på elva. Ti dager er vi fra Hvitebro med denne farten.»
«Et metalltårn?» sa Rand. Matt, som satt med beina i kors og ryggen mot en tønne, våknet fra grublingen og begynte å høre etter.
Kapteinen nikket. «Ja. Skinnende stål til å se og føle på, men uten en rustflekk. To hundre fot er det, like bredt som et hus, uten et merke og aldri en dør å finne.»