«Jeg vedder på at det er en skatt der inne,» sa Matt. Han reiste seg og stirret mot det fjerne tårnet mens elva bar Sjøsprøyt forbi. «En sånn innretning må ha blitt laget for å beskytte noe verdifullt.»
«Muligens, gutt,» rumlet kapteinen. «Men underligere ting enn dette finnes det i verden. På Tremalking, en av Sjøfolkets øyer, det løfter seg en steinhånd femti fot opp fra en ås. Den knuger et krystall like stort som dette fartøyet. Under den åsen er det skatter hvis skatter er noe sted i verden, men Øyfolket vil ikke ha noen graving. Ikke bryr de seg om annet enn å seile sine skip og lete etter Coramooren, Den Utvalgte.»
«Jeg ville gravd,» sa Matt. «Hvor langt er det til denne … Tremalking?» En klynge trær gled foran det skinnende tårnet, men han stirret som om han fremdeles kunne se det.
Kaptein Domon ristet på hodet. «Nei, gutt, ikke er det skatter man ser etter i verden. Hvis du finner en neve gull eller juvelene til en død konge, vel og bra, men det er det fremmede og ukjente som trekker deg videre til neste horisont. I Tanchico – en havn i Arythhavet er det - ble en del av Panarchens palass bygd i Legendenes Alder. Et veggmaleri er det som viser dyr ingen levende mann har sett.»
«Ethvert barn kan tegne et dyr ingen har sett,» sa Rand, og kapteinen klukket.
«Ja, gutt, de kan det. Men kan et barn lage knoklene til slike dyr? I Tanchico de har dem, festet sammen slik dyret var. I en del av Panarchens palass hvor alle kan gå inn, står de. Ødeleggelsen la igjen tusenvis av undere, og et halvt dusin herredømmer siden har det vært, noen mektige som Artur Haukevinges, og hver av dem etterlot ting å se og finne. Et krystallgitter dekker en øy, og det nynner når månen skinner. Et fjell hulet ut til en bolle, og i midten en sølvnål hundre favner høy, og alle som kommer nærmere enn en halvfjerding, dør. Rustne ruiner, knuste stumper og stykker, ting funnet på havets bunn, ting selv ikke de eldste bøker kjenner betydningen av. Selv har jeg samlet noen. Ting du aldri kan drømme om. Det er det fremmede og ukjente som drar deg videre.»
«Vi pleide å grave etter knokler i Sandhøydene,» sa Rand sakte. «Underlige knokler. Vi fant en del av en fisk – jeg tror det var en fisk - like stor som denne skuta. Noen sa at det bringer ulykke å grave i fjellene.»
Kapteinen så skarpsindig på ham. «Allerede tenker du på hjemmet, og nettopp på tur ut i verden? Verden setter en krok i munnen på deg. Snart begynner du å jage solnedganger, bare vent og se … og hvis du noensinne vender tilbake til landsbyen, ikke er den stor nok til å holde på deg.»
«Nei!» Han skvatt til. Hvor lenge var det siden han hadde tenkt på hjemmet sitt, på Emondsmark? Og hva med Tam? Det måtte være snakk om dager. Det føltes som måneder. «Jeg vil dra hjem en dag, når jeg kan. Jeg vil avle sauer som … som min far, og hvis jeg må bli der hele livet, vil det passe meg utmerket. Stemmer ikke det, Matt? Så snart vi kan, drar vi hjem igjen og glemmer at alt dette finnes.»
Med en synlig kraftanstrengelse sluttet Matt å se oppover elva etter det forsvunne tårnet. «Hva? Åh. Ja, selvfølgelig. Da drar vi hjem. Selvfølgelig.» Da han snudde seg for å gå, hørte Rand ham mumle for seg selv. «Jeg vedder på at han bare vil hindre andre i å finne skattene.» Det virket ikke som han visste at han snakket høyt.
Da de hadde reist ned elva i fire dager, klatret Rand opp i toppen av masten. Han satt på den flate toppen med beina flettet inn i stagene. Sjøsprøyt rullet svakt på elva, men femti fot over vannet fikk rullingen masten til å svaie frem og tilbake i vide buer. Han kastet hodet bakover og lo i vinden som blåste mot ansiktet.
Årene var ute, og ovenfra lignet skuta en tolvfotet vannbille som kravlet ned Arinelle. Han hadde vært like høyt oppe før, i trærne hjemme ved Tvillingelvene, men nå var det ingen greiner som kunne sperre for utsikten. Alt på dekk, sjømenn ved årene, sjømenn som knelte og skrubbet dekket med sandstein, sjømenn som gjorde ting med liner og luker, alt virket så rart når han så det rett ovenfra. Alt var så tett og sammenkrympet at han satt i en time og kikket på dem og klukket.
Han klukket fremdeles hver gang han så på dem, men nå stirret han på elvebreddene som gled forbi. Det var sånn det så ut, som om han satt stille – bortsett fra svaiingen frem og tilbake, selvfølgelig –og breddene gled sakte forbi mens trær og åser marsjerte bort fra ham. Han satt stille, mens hele verden beveget seg forbi ham.
Han fikk et innfall og løsnet beina fra stagene som holdt masten på plass. Han strakte ut armene og beina for å motvirke svaiingen. I tre hele buer holdt han balansen, og så var den borte. Armer og bein hvirvlet rundt, og han veltet fremover og grep forstaget. Han hang der og lo med beina på hver side av masten og bare hendene rundt staget til å holde seg fast. Han gulpet lungene fulle av den friske, kalde vinden og lo opphisset.
«Gutt,» sa Thoms stemme hest. «Gutt, prøver du å brekke toskenakken din, så ikke gjør det med å dette ned på meg.»
Rand kikket ned. Thom klynget seg til vevlingen rett under ham og stirret bistert opp det siste alenet. I likhet med Rand hadde barden lagt kappen igjen nede. «Thom,» sa han fornøyd. «Thom, når kom du opp hit?»
«Da du sluttet å bry deg om at folk ropte på deg. Brenne meg, gutt, alle tror du er blitt sprøyte gal.»
Han kikket ned og var overrasket over å se alle ansiktene som stirret opp på ham. Bare Matt, som satt med beina i kors og ryggen mot masten, så ikke på ham. Selv mennene ved årene hadde hevet blikket, og åretakene var kommet i utakt. Ingen skjelte dem ut for det. Ved styreåren sto kaptein Domon med skinkenevene mot hoftene og skulte opp på mastetoppen. Han snudde seg og smilte til Thom. «Vil du jeg skal komme ned?»
Thom nikket iherdig. «Det ville jeg sette stor pris på.»
«I orden.» Han skiftet grep om forstaget og kastet seg fremover og bort fra mastetoppen. Han hørte Thom bite i seg en ed da han stoppet i fallet og dinglet etter hendene fra forstaget. Barden skulte på ham med en hånd klar til å fange ham. Han smilte til Thom igjen. «Nå klatrer jeg ned.»
Han svingte beina opp, slengte et kne over den kraftige linen som løp fra masten til baugen, krøket albuen rundt den og slapp taket med hendene. Først gled han sakte ned, så økte farten. Like før han nådde baugen, slapp han seg ned på dekk rett foran Matt, tok et skritt for å finne balansen og snudde seg mot resten av skuta med armene utstrakt, som Thom etter en kollbøtte.
Spredt applaus kom fra mannskapet, men Rand så overrasket ned på Matt. Med kroppen skjulte Matt noe for alle de andre. En krummet dolk med gullslire dekket av underlige tegn. Tynne gulltråder var viklet rundt et håndtak med en rubin på størrelse med Rands tommelfingernegl på toppen. Parerstengene var slanger med gullskjell og blottede hoggtenner.
Matt fortsatte å la dolken gli inn og ut av sliren en stund. Han løftet hodet sakte mens han fortsatte å leke med dolken, og øynene stirret på noe langt borte. Med ett fokuserte de på Rand. Han skvatt til og gjemte dolken under kappen.
Rand satte seg på huk med armene i kors over knærne. «Hvor fikk du tak i den?» Matt sa ingenting. Han kikket raskt rundt seg for å se om noen andre var i nærheten. For en gangs skyld var de alene. «Du tok den ikke fra Shadar Logoth, vel?»
Matt stirret på ham. «Det er din skyld. Din og Perrins skyld. Dere slepte meg bort fra skatten, og jeg hadde den i hånden. Mordeth ga den ikke til meg. Jeg tok den. Moiraines advarsel om gavene hans teller ikke. Ikke fortell det til noen, Rand. Kanskje de vil prøve å stjele den.»
«jeg skal ikke fortelle det til noen,» sa Rand. «Jeg tror at kaptein Domon er ærlig, men de andre er troende til hva som helst, spesielt Gelb.»
«Ikke til noen,» insisterte Matt. «Ikke til Domon, ikke til Thom, ikke til noen. Det er bare oss to igjen fra Emondsmark, Rand. Vi har ikke råd til å stole på noen andre.»
«De er i live, Matt. Egwene og Perrin. Jeg vet at de er i live.» Det virket som om Matt skammet seg. «Men jeg skal holde på hemmeligheten din. Bare oss to. I det minste trenger vi ikke lenger å bekymre oss for penger. Vi kan selge den og reise som konger til Tar Valon.»
«Selvfølgelig,» sa Matt etter en stund. «Hvis vi må. Bare ikke fortell om den til noen før jeg sier fra.»
«Jeg sa jeg ikke skulle gjøre det. Hør her, har du hatt noen flere drømmer siden vi kom om bord på skuta? Som i Baerlon? Dette er første gang jeg har muligheten til å spørre uten at seks stykker hører på.»
Matt vendte hodet bort og kikket på ham fra øyekroken. «Kanskje.»
«Hva mener du med kanskje? Enten har du, eller du har ikke.»
«Greit, greit, så har jeg det. Jeg vil ikke snakke om det. Jeg vil ikke engang tenke på det. Det hjelper ikke.»
Før noen av dem kunne si noe mer, kom Thom marsjerende opp dekket med kappen over armen. Vinden pisket det hvite håret rundt hodet, og bartene strittet til alle kanter. «Jeg greide å overbevise kapteinen om at du ikke er gal,» sa han, «at det var en del av opplæringen din.» Han grep forstaget og ristet det. «Det toskete påfunnet ditt med å gli ned dette reipet, hjalp, men du er heldig som ikke brakk toskenakken din.»
Rands blikk fløy til forstaget og opp til mastetoppen, og han gapte. Han hadde sklidd ned det tauet. Og han hadde sittet på toppen av…
Med ett så han seg selv sitte der oppe med armer og bein til alle kanter. Han satte seg bums på dekket og fikk så vidt tatt seg for så han ikke havnet på ryggen. Thom så tankefullt på ham.
«Jeg visste ikke at du hadde et så godt talent for høyder, gutt. Kanskje vi kan opptre i Illian eller Ebou Dar, eller til og med Rift. Folk i storbyene i sør liker linedansere og klovner på slak line.»
«Vi skal til –» I siste øyeblikk husket Rand å se etter om noen kunne høre dem. Flere av mannskapet så på dem, inkludert den evig skulende Gelb, men ingen kunne høre dem. «Til Tar Valon,» avsluttet han. Matt trakk på skuldrene, som om det var det samme for ham hvor de dro.
«For øyeblikket, gutt,» sa Thom og satte seg ved siden av dem, «men i morgen … hvem vet? Slik er en bardes liv.» Han hentet frem en neve fargede baller fra et av de vide ermene. «Siden jeg har fått deg ned fra luften, får vi øve med tre baller på kryss.»
Rands blikk gled opp mot toppen av masten, og han skalv. Hva er det som skjer med meg? Lys, hva er det? Det måtte han finne ut. Han måtte komme seg til Tar Valon før han ble virkelig gal.