«De er i live, Matt. Egwene og Perrin. Jeg vet at de er i live.» Det virket som om Matt skammet seg. «Men jeg skal holde på hemmeligheten din. Bare oss to. I det minste trenger vi ikke lenger å bekymre oss for penger. Vi kan selge den og reise som konger til Tar Valon.»
«Selvfølgelig,» sa Matt etter en stund. «Hvis vi må. Bare ikke fortell om den til noen før jeg sier fra.»
«Jeg sa jeg ikke skulle gjøre det. Hør her, har du hatt noen flere drømmer siden vi kom om bord på skuta? Som i Baerlon? Dette er første gang jeg har muligheten til å spørre uten at seks stykker hører på.»
Matt vendte hodet bort og kikket på ham fra øyekroken. «Kanskje.»
«Hva mener du med kanskje? Enten har du, eller du har ikke.»
«Greit, greit, så har jeg det. Jeg vil ikke snakke om det. Jeg vil ikke engang tenke på det. Det hjelper ikke.»
Før noen av dem kunne si noe mer, kom Thom marsjerende opp dekket med kappen over armen. Vinden pisket det hvite håret rundt hodet, og bartene strittet til alle kanter. «Jeg greide å overbevise kapteinen om at du ikke er gal,» sa han, «at det var en del av opplæringen din.» Han grep forstaget og ristet det. «Det toskete påfunnet ditt med å gli ned dette reipet, hjalp, men du er heldig som ikke brakk toskenakken din.»
Rands blikk fløy til forstaget og opp til mastetoppen, og han gapte. Han hadde sklidd ned det tauet. Og han hadde sittet på toppen av…
Med ett så han seg selv sitte der oppe med armer og bein til alle kanter. Han satte seg bums på dekket og fikk så vidt tatt seg for så han ikke havnet på ryggen. Thom så tankefullt på ham.
«Jeg visste ikke at du hadde et så godt talent for høyder, gutt. Kanskje vi kan opptre i Illian eller Ebou Dar, eller til og med Rift. Folk i storbyene i sør liker linedansere og klovner på slak line.»
«Vi skal til –» I siste øyeblikk husket Rand å se etter om noen kunne høre dem. Flere av mannskapet så på dem, inkludert den evig skulende Gelb, men ingen kunne høre dem. «Til Tar Valon,» avsluttet han. Matt trakk på skuldrene, som om det var det samme for ham hvor de dro.
«For øyeblikket, gutt,» sa Thom og satte seg ved siden av dem, «men i morgen … hvem vet? Slik er en bardes liv.» Han hentet frem en neve fargede baller fra et av de vide ermene. «Siden jeg har fått deg ned fra luften, får vi øve med tre baller på kryss.»
Rands blikk gled opp mot toppen av masten, og han skalv. Hva er det som skjer med meg? Lys, hva er det? Det måtte han finne ut. Han måtte komme seg til Tar Valon før han ble virkelig gal.
KAPITTEL 25
Det Vandrende Folket
Bela travet rolig av sted under den bleke solen, som om de tre luntende ulvene bare var landsbyhunder, men hun rullet med øynene mot dem fra tid til annen. Da var det hvite synlig hele veien rundt, og det røpet at hun slett ikke følte seg vel til mote. Egwene, som satt på ryggen til hoppen, hadde det ikke stort bedre. Hun kikket hele tiden på ulvene fra øyekroken, og noen ganger vred hun seg i salen for å se seg rundt. Perrin var sikker på at hun lette etter resten av flokken, selv om hun nektet sint når han ymtet frempå om det, nektet for at hun fryktet ulvene som fulgte dem, nektet for at hun bekymret seg over hva resten av flokken holdt på med. Hun nektet og fortsatte å se seg rundt med redde øyne mens hun fuktet leppene urolig.
Resten av flokken var langt unna; det kunne han ha sagt henne. Men hva godt ville det gjort, selv om hun trodde meg? Spesielt hvis hun trodde meg. Han hadde ikke tenkt å stikke hånden inn i det ormebolet før han måtte. Han ville ikke tenke på hvordan det hadde seg at han visste det. Den skinnkledde mannen løp foran dem med lange skritt, og noen ganger lignet han nesten på en ulv. Han snudde seg aldri når Skimmel, Bykser og Vind dukket opp, men han visste at de var der.
Emondsmarkingene hadde våknet ved daggry den første morgenen. Elyas hadde stekt mer kanin og betraktet dem uttrykksløst over fullskjegget. Bortsett fra Skimmel, Bykser og Vind var det ingen ulver å se. I det bleke, tidlige dagslyset lå skyggene fremdeles igjen under den store eika, og de nakne trærne rundt minnet om fingerknokler.
«De er i nærheten,» svarte Elyas da Egwene spurte hvor resten av flokken var blitt av. «Nær nok til å hjelpe oss om nødvendig. Langt nok unna til å unngå trøbbel med mennesker vi måtte møte. Før eller senere blir det alltid trøbbel når flere mennesker er sammen. Hvis vi trenger dem, er de der.»
Noe han fornemmet vagt, kilte Perrin bakerst i tankene mens han rev løs en bit stekt kanin. Selvfølgelig! Det er der de… De varme saftene i munnen mistet med ett all smak. Han pirket i røttene Elyas hadde stekt på glørne – de smakte som neper – men matlysten var borte.
Da de dro av gårde, insisterte Egwene på at alle skulle ri hver sin gang, og Perrin orket ikke engang å diskutere det.
«Du først,» sa han til henne.
Hun nikket. «Og så du, Elyas.»
«Mine egne bein er bra nok for meg,» sa Elyas. Han kikket på Bela, og hoppen rullet med øynene som om han var en av ulvene. «Og dessuten tror jeg ikke at hun vil ha meg på ryggen.»
«Tull og tøys,» svarte Egwene bestemt. «Det er ingen vits i å være sta. Det er fornuftig at alle rir litt. Ifølge deg har vi en lang reise foran oss.»
«Jeg sa nei, jente.»
Hun pustet dypt, og Perrin lurte på hun om ville greie å herse med Elyas på samme måte som med ham. Så gikk det opp for ham at hun sto der med åpen munn uten å si et ord. Egwene trakk seg bakover og bort fra den grovbygde mannen. Hun fuktet leppene og trådte enda lenger bakover. Før Elyas snudde seg bort, hadde hun rygget helt bort til Bela og karet seg opp på ryggen av hoppen. Og da mannen snudde seg for å føre dem sørover, mente Perrin at gliset hans minnet ganske mye om et ulveglis.
I tre dager reiste de på den måten. De gikk og red mot sør og øst, og de stoppet ikke før tussmørket tyknet til. Det virket som om Elyas foraktet byfolks hastverk, men han likte ikke å kaste bort tid når han hadde satt seg et mål.
De tre ulvene så de sjelden noe til. Hver natt kom de til ildstedet, og noen ganger viste de seg en liten stund på dagen. De dukket opp når man minst ventet dem og forsvant på samme vis. Men Perrin visste at de var der ute, og han visste hvor de var. Han visste når de speidet på veien foran dem og når de voktet veien bak. Han visste når de forlot flokkens vanlige jaktmarker; da tok Skimmel med seg Bykser og Vind og lot resten av flokken være igjen for å vente på henne. Noen ganger forsvant de tre ulvene fra tankene hans, men lenge før de var innenfor synsvidde igjen, visste han at de vendte tilbake. Selv når skogen ble til spredte skogholt adskilt av vinterdøde enger, var de som spøkelser når de ikke ville bli sett, men når som helst kunne han pekt rett på dem. Han visste ikke hvordan han visste og forsøkte å overbevise seg selv om at det bare var fantasien som spilte ham et puss, men det hjalp ikke. Han visste det, akkurat som Elyas visste det.
Han forsøkte å ikke tenke på ulver, med de snek seg likevel inn i tankene. Han hadde ikke drømt om Ba’alzamon siden han møtte Elyas og ulvene. De drømmene han husket når han våknet, handlet om hverdagslige ting han kunne drømt om hjemme… før Baerlon… før Vinternatt. Normale drømmer – med en tilføyelse. I hver drøm, husket han, var det et øyeblikk hvor han rettet ryggen i mester Luhhans smie og tørket svetten, eller vendte seg bort fra dansen med landsbyjentene på Grønnsletten, eller løftet hodet fra en bok foran ildstedet, og da var det en ulv i nærheten. Alltid sto ulven med ryggen til, og alltid visste han – i drømmen var dette normalt, selv ved Alsbeth Luhhans middagsbord – at ulvens gule øyne speidet etter det som kunne skje, voktet mot det som kunne skje. Drømmene virket underlige først når han våknet.
I tre dager reiste de. Skimmel, Bykser og Vind brakte dem kaniner og ekorn, og Elyas pekte ut spiselige planter som Perrin ikke kjente mange av. En gang smatt en kanin rett foran Belas hover; før Perrin fikk lagt en stein i slyngen, spiddet Elyas kaninen med den lange kniven på tyve skritts hold. En annen gang skjøt Elyas en flyvende fasan med pil og bue. De spiste mye bedre enn de hadde gjort da de var alene, men Perrin skulle gjerne gått tilbake til mindre rasjoner hvis det hadde betydd et annet reisefølge. Han var ikke sikker på hvordan Egwene hadde det, men han ville heller sulte hvis han kunne gjøre det uten ulvene. Så kom ettermiddagen den tredje dagen.