Skogholtet som lå foran dem, var større enn de fleste de hadde sett. Det var to gode fjerdinger tvers over. Solen hang lavt på vesthimmelen og kastet skrå skygger til høyre for dem, og vinden økte. Perrin kjente at ulvene avsluttet søket bak dem og beveget seg fremover uten hast. De hadde hverken luktet eller sett noe farlig. Egwene tok sin tørn på Bela. Det var på tide å se seg om etter et leirsted for natten, og det store holtet ville passe bra.
Da de kom nærmere trærne, sprang tre mastiffer frem fra sitt skjul. Hundene var like høye som ulvene og kraftigere med brede snuter og tennene blottet i rumlende knurr. De stoppet med én gang de nådde åpent lende, men ikke mer enn tretti fot skilte dem fra de tre menneskene, og drapslysten flammet i de mørke øynene.
Bela, som allerede var nervøs på grunn av de tre ulvene, vrinsket og kastet nesten Egwene av salen, men Perrin hadde slyngen hvirvlende rundt hodet på et øyeblikk. Det var ingen grunn til å bruke øks på dyrene; en stein i ribbeina ville jage selv den verste hund.
Elyas viftet med en hånd mot ham uten å ta blikket fra de stivbeinte hundene. «Hysj! Ikke noe av det der.»
Perrin sendte ham et forvirret blikk, men lot slyngen sakke farten, og til slutt hang den langs siden. Egwene greide å få kontroll over Bela. Både hun og hoppen holdt vaktsomt øye med hundene.
Mastiffenes nakkehår reiste seg stivt, ørene lå bakover og knurringen rumlet som et jordskjelv. Brått løftet Elyas en finger i skulderhøyde og plystret en lang, skingrende tone som steg og steg og aldri tok slutt. Knurringen ble revet over. Hundene trådte tilbake, klynket og snudde på hodene som om de ville forsvinne, men ble holdt igjen. Blikket var låst til Elyas’ finger.
Sakte senket Elyas hånden, og samtidig døde tonen ut. Hundene fulgte med til de lå flate på bakken med hengende tunger og logrende haler.
«Ser du,» sa Elyas og gikk bort til hundene. «Det er ikke nødvendig med våpen. Mastiffene slikket hendene hans, og han klødde de brede hodene og kjælte med ørene deres. «De ser ondere ut enn de er. De forsøkte å skremme oss bort, og de ville ikke bitt med mindre vi hadde forsøkt å komme oss inn mellom trærne. Og uansett trenger vi ikke bekymre oss mer nå. Vi kan nå det neste skogholtet før det blir helt mørkt.»
Da Perrin så på Egwene, hang munnen hennes åpen. Han lukket sin egen munn med et lite smell.
Mens Elyas fremdeles klappet hundene, gransket han trærne. «Det er Tuatha’aner her. Det Vandrende Folket.» De stirret forvirret på ham, og han la ticlass="underline" «Kjeleflikkere.»
«Kjeleflikkere?» utbrøt Perrin. «Jeg har alltid hatt lyst til å møte kjeleflikkere. De slår leir på den andre siden av Taren noen ganger, men de kommer aldri til Tvillingelvene, så vidt jeg vet. Jeg vet ikke hvorfor.»
Egwene snøftet. «Sikkert fordi ferjefolket ved Taren er like fæle tyver som kjeleflikkerne. De ville uten tvil stjele øynene ut av hodet på hverandre. Mester Elyas, burde ikke vi fortsette hvis det virkelig er kjeleflikkere i nærheten? Vi vil ikke at Bela skal bli stjålet, og… vel, vi har jo ikke så mye, men alle vet at kjeleflikkere stjeler alt mulig.»
«Iberegnet spedbarn?» spurte Elyas tørt. «Bortføre barn, og alt det der?» Han spyttet, og hun rødmet. Historier om stjålne barn ble fortalt noen ganger, men som oftest av Cenn Buie eller en av Coplinene eller Congarene. De andre historiene kunne alle. «Kjeleflikkerne gjør meg kvalm noen ganger, men de stjeler ikke mer enn folk flest. Og mindre enn enkelte andre jeg vet om.»
«Det blir mørkt snart,» sa Perrin. «Vi må slå leir et sted. Hvorfor ikke hos dem, hvis de vil ha oss?» Kjeleflikkerne hadde reparert en av Madam Luhhans kjeler, og hun påsto alltid at den var bedre enn en ny. Mester Luhhan likte ikke at hans kone skrøt av arbeidet deres, men Perrin ville gjerne se hvordan det ble gjort. Men Elyas viste en motvillighet som han ikke kunne forstå. «Er det noen grunn til at vi ikke skulle gjøre det?»
Elyas ristet på hodet, men motviljen hang fremdeles igjen i de stive skuldrene og den sammenknepne munnen. «Kan like godt det. Hør bare ikke på hva de sier. Masse tullprat. Som oftest gjør Det Vandrende Folket det de finner for godt, men noen ganger er de nøye på tradisjoner. Gjør som jeg. Og hold på hemmelighetene dine. Det er ingen grunn til å fortelle all verden alt.»
Hundene logret ved siden av dem mens Elyas viste vei inn mellom trærne. Perrin merket at ulvene sakket akterut. Han visste at de ikke ville gå inn i skogen. De var ikke redd hunder – de foraktet hunder som hadde gitt fra seg friheten for å sove ved et bål – men de unngikk mennesker.
Elyas gikk selvsikkert, som om han kjente veien, og omtrent midt i skogholtet så de kjeleflikkernes vogner spredt mellom ask og eik.
Som alle andre i Emondsmark hadde Perrin hørt mye om kjeleflikkerne selv om han aldri hadde møtt noen. Leiren var akkurat som han hadde ventet. Vognene var smale hus på hjul, høye trekasser lakkert og malt i sterke farger, røde og blå og gule og grønne og noen sjatteringer han ikke kunne sette navn på. Det Vandrende Folket arbeidet med ting som virket skuffende hverdagslige: De laget mat, sydde, stelte barn, reparerte seletøy. Klærne deres var enda mer fargerike enn vognene – og tilsynelatende valgt på måfå. Noen ganger passet frakk og knebukser eller sjal og kjole så dårlig sammen at det skar i øynene. De lignet sommerfugler over en blomstereng.
Fire eller fem menn satt rundt i leiren og spilte fele og fløyte, og noen danset som regnbuefargede kolibrier. Barn og hunder løp og lekte mellom ildstedene. Hundene var mastiffer, lik dem de hadde møtt, men barna trakk dem i ørene og halen og klatret opp på ryggen på dem, og de robuste hundene godtok alt tålmodig. De tre som fulgte Elyas med hengende tunger, kikket opp på den skjeggete mannen som om han var deres beste venn. Perrin ristet på hodet. De var store nok til å rekke opp til strupen på en mann nesten uten å løfte frampotene fra bakken.
Brått stoppet musikken, og han forsto at alle kikket på ham og følgesvennene. Selv barn og hunder sto stille og voktet på dem, som om de forberedte seg på å flykte.
Et øyeblikk var det ikke en lyd å høre, og så trådte en gråhåret og kort, senete mann frem og bukket alvorlig til Elyas. Han hadde på seg en rød jakke med høy krage og posete grønne bukser stukket ned i knestøvler. «Du er velkommen til våre leirbål. Kan du sangen?»
Elyas bukket på samme måte, med begge hender presset mot brystet. «Dine ord varmer min ånd, Mahdi, som dine leirbål varmer kroppen, men jeg kjenner ikke sangen.»
«Da skal vi fremdeles lete,» messet den gråhårete mannen. «Som det var, skal det igjen bli, hvis vi bare husker, leter og finner.» Med et smil slo han ut med armene mot bålene, og stemmen ble lys og fornøyd. «Maten er nesten ferdig. Spis sammen med oss, vær så snill.»
Som om det hadde vært et signal, begynte musikken igjen, og barna fortsatte å le og løpe omkring med hundene. Alle i leiren fortsatte med det de hadde holdt på med, som om nykommerne var gamle venner.
Den gråhårete mannen nølte likevel og kikket på Elyas. «Dine … andre venner? De holder seg unna? De skremmer de stakkars hundene så fryktelig.»
«De holder seg unna, Raen.» Med et snev av forakt ristet Elyas på hodet. «Det burde du ha lært nå.»
Den gråhårete spredte hendene som for å si at ingenting var sikkert i verden. Idet han snudde seg for å føre dem inn i leiren, steg Egwene av hesten og gikk mot Elyas. «Dere to er venner?» En smilende kjeleflikker dukket opp for å ta seg av Bela, og etter et snøft fra Elyas ga Egwene motvillig fra seg tøylene.