«Vi kjenner hverandre,» sa den skinnkledde mannen kort.
«Hans navn er Mahdi?» sa Perrin.
Elyas knurret i skjegget. «Han heter Raen. Mahdi er tittelen. Søker. Det er han som er leder for denne flokken. Du kan kalle ham Søkeren hvis det andre høres for rart ut. Han vil ikke ha noe imot det.»
«Hva var dette om en sang?» spurte Egwene.
«Det er derfor de reiser omkring,» sa Elyas, «i det minste påstår de det. De leter etter en sang. Det er det Mahdien søker etter. De sier at de mistet den under Ødeleggelsen av Verden. Hvis de kan finne den igjen, vil paradiset fra Legendenes Alder vende tilbake.» Han kikket på leiren rundt seg og snøftet. «De vet ikke engang hva sangen er. De påstår de vil gjenkjenne den når de finner den. De vet heller ikke hvordan den skal innføre paradiset, men de har lett i nesten tre tusen år, helt siden Ødeleggelsen. Jeg regner med at de vil fortsette å lete helt til Hjulet slutter å dreie.»
De nådde Raens bål i midten av leiren. Søkerens vogn var gul med røde lister, og eikene på de høye, røde hjulene var avvekslende røde og gule. En lubben kvinne, gråhåret som Raen, men fremdeles med glatte kinn, kom ut av vognen og stoppet på baktrappen mens hun rettet på det frynsete, blå sjalet over skuldrene. Blusen var knallgul og skjørtet knallrødt. Sammensetningen fikk Perrin til å blunke, og Egwene hostet halvkvalt.
Da hun så de som fulgte Raen, kom kvinnen ned trappetrinnene med et gjestmildt smil. Hun var Ila, Raens kone, og et hode høyere enn mannen. Hun fikk raskt Perrin til å glemme fargene på klærne hennes. Hun hadde noe moderlig over seg som minnet om madam al’Vere, og han følte seg velkommen fra hennes første smil.
Ila hilste på Elyas som på en gammel kjenning, men med en avstand som lot til å plage Raen. Elyas ga henne et tørt smil og et nikk. Perrin og Egwene presenterte seg, og hun grep hendene deres med mye mer varme enn hun viste Elyas, og ga til og med Egwene en klem.
«Jammen er du vakker, barn,» sa hun og løftet haken hennes med et smil. «Og frossen til margen også, regner jeg med. Sett deg ved bålet, Egwene. Sett dere alle sammen. Kveldsmaten er nesten ferdig.»
Tørre trestammer var slept bort til bålet for at de skulle ha noe å sitte på. Elyas nektet å gjøre selv den innrømmelsen overfor sivilisasjonen, og slengte seg i stedet ned på bakken. Tre føtter av jern holdt to små kjeler over flammene, og en ovn sto i utkanten av glørne. Ila tok hånd om dem.
Mens Perrin og de andre fant seg plasser, slentret en slank mann i grønnstripete klær opp til bålet. Han klemte Raen, kysset Ila og lot øynene gli kjølig over Elyas og emondsmarkingene. Han var omtrent like gammel som Perrin, og han beveget seg som om det var like før han begynte å danse.
«Vel, Aram» – Ila smilte kjærlig – «har du for én gangs skyld bestemt deg for å spise hos dine gamle besteforeldre?» Smilet hennes gled over til Egwene da hun bøyde seg for å røre i en kjele som hang over bålet. «Jeg lurer på hvorfor?»
Aram satte seg på huk rett overfor Egwene med armene i kors over knærne. «Jeg er Aram,» sa han lavt og selvsikkert. Det så ikke ut som om han var klar over at det var andre enn henne der. «Jeg har ventet på vårens første rose, og nå finner jeg den ved min bestefars ild.»
Perrin ventet at Egwene skulle begynne å le, men så merket han at hun stirret på Aram. Han gransket den unge kjeleflikkeren. Han måtte innrømme at Aram hadde fått mer enn sin del av vakre trekk. Etter en stund husket Perrin hvem karen minnet ham om. Wil al’Seen, som fikk alle jentene til å stirre og hviske bak ryggen hans når han kom opp fra Devens Ritt til Emondsmark. Wil flørtet med alle innen synsvidde, og greide å overbevise hver eneste jente om at han bare var høflig mot de andre.
«De hundene deres,» sa Perrin høyt, så Egwene skvatt til, «er store som bjørner. Jeg er overrasket over at dere lar ungene leke med dem.»
Arams smil glapp, men da han så på Perrin, kom det tilbake mer selvsikkert enn før. «De gjør deg ikke noe. De bare gjør seg til for å skremme bort fare og advare oss, men de er lært opp til å følge Løvets Vei.»
«Løvets Vei?» sa Egwene. «Hva er det?»
Aram gestikulerte mot trærne med blikket festet på henne. «Løvet lever sin tilmålte tid, og strever ikke mot vinden som bærer det bort. Løvet gjør ingen skade, og til slutt faller det ned for å nære nytt løv. Slik skulle det vært med alle menn. Og kvinner.» Egwene stirret på ham mens en svak rødme steg opp i kinnene.
«Men hva betyr det?» sa Perrin. Aram sendte ham et irritert blikk, men det var Raen som svarte.
«Det betyr at ingen mann bør skade en annen, uansett grunn.» Søkerens blikk gled mot Elyas. «Det finnes ingen unnskyldning for vold. Ingen. Aldri.»
«Hva om noen angriper deg?» insisterte Perrin. «Hva om noen slår deg eller forsøker å rane deg eller drepe deg?»
Raen sukket tålmodig, som om Perrin ikke kunne begripe det som var så opplagt for ham. «Hvis en mann slo meg, ville jeg spørre hvorfor han gjorde noe slikt. Hvis han likevel ønsket å slå meg, ville jeg flykte, som jeg ville gjøre hvis han ønsket å rane eller drepe meg. Det er mye bedre å la ham ta det han vil ha, selv livet mitt, enn at jeg skulle øve vold mot noen. Og så ville jeg håpe at han ikke ble så sterkt skadet.»
«Men du sa at du ikke ville skade ham,» sa Perrin.
«Det ville jeg ikke, men vold ødelegger begge parter like mye.» Perrin virket tvilende. «Du kan hogge ned et tre med en øks,» sa Raen. «Øksa øver vold mot treet, og slipper uskadd fra det. Er det slik du ser det? Tre er mykt sammenlignet med stål, men det skarpe stålet sløves for hvert hogg, og kvaen vil få øksa til å ruste. Den mektige øksa skader det hjelpeløse treet, og blir selv skadet. Slik er det også med mennesker, selv om det er ånden som ødelegges.»
«Men –»
«Det holder,» knurret Elyas og avbrøt Perrin. «Raen, det er ille nok at du forsøker å omvende landsbyungdom med det tullet – det får deg opp i bråk nesten overalt hvor du ferdes, ikke sant? – men jeg tok ikke med disse hit for at du skulle gå løs på dem. La det være.»
«Og la deg få dem?» sa Ila. Hun knuste urter mellom hendene og lot dem drysse ned i en av kjelene. Stemmen var rolig, men hendene gned urtene rasende. «Skal du lære dem din vei, å drepe eller dø? Vil du lede dem til din skjebne, å dø alene med bare ravnene og dine … dine venner som kives over kroppen din?»
«Ta det rolig, Ila,» sa Raen stille, som om han hadde hørt dette og mer til hundre ganger. «Han er blitt ønsket velkommen til vår ild, kone.»
Ila ga seg, men Perrin la merke til at hun ikke ba om unnskyldning. I stedet så hun på Elyas og ristet trist på hodet. Hun børstet av hendene og begynte å finne frem skjeer og leirboller fra en rød kiste ved siden av vognen.
Raen vendte seg mot Elyas. «Min gamle venn, hvor mange ganger må jeg fortelle deg at vi ikke prøver å omvende noen. Når landsbyfolk er nysgjerrige, svarer vi på spørsmålene deres. Som oftest er det de unge som spør, det er sant, og noen ganger blir en av dem med oss, men det er av egen vilje.»
«Forsøk å forklare det til en bondekone som nettopp har funnet ut at hennes sønn eller datter har løpt av gårde med dere kjeleflikkere,» sa Elyas tørt. «Det er derfor de større byene ikke engang vil la dere slå leir i nærheten. Landsbyer holder ut med dere fordi dere reparerer ting, men byene trenger ikke det, og de liker ikke at dere overtaler ungdommen til å rømme hjemmefra.»
«Jeg vet ikke hva byene tillater.» Raens tålmodighet virket uuttømmelig. Det virket ikke som om han ble opphisset i det hele tatt. «Det er alltid voldelige menn i byer. Og uansett tror jeg ikke at sangen vil bli funnet i en by.»
«Jeg håper jeg ikke fornærmer deg, Søker,» sa Perrin sakte, «men … Vel, jeg oppsøker ikke vold. Jeg tror ikke jeg har gått en runde i en brytekamp på år og dag, bortsett fra tevlingen på festdager. Men hvis noen slo meg, ville jeg slå igjen. Hvis jeg ikke gjorde det, ville han tro han kunne slå meg hver gang han fikk lyst til det. Noen tror de kan gjøre som de vil med andre, og hvis de ikke lærer noe annet, vil de bare fortsette å tyrannisere alle som er svakere enn dem.»