— Høres ålreit ut. Har du lommekniven på deg?
Dumt spørsmål. Proffen har alltid lommekniven på seg. Jeg fikk den.
— Bare en ting, sa jeg. — Ikke si at du har møtt Filla, da er det lett å rote seg bort. Si at du har sett ham, at hen virka dopa for eksempel. Noe sånt. At du trur han holder til i sniffe-kåken på Løkka. For det føler jeg meg etterhvert helt overbevist om at han ikke gjør!
— Greit. Jeg stikker. Vi treffes om et kvarter fra nå av!
Vi kontrollerte at klokene våre var enig om tida, og Proffen luska inn på gårdsplassen. Fra det jeg sto kunne jeg mellom noen trestammer se at han ringte på, at døra kom på gløtt, og at han ble sluppet inn. Det var ikke tegn til aktivitet i noen av vinduene, så jeg svelga dypt et par ganger og styrta etter.
På vestsida av huset det bilen sto, var det ett vindu som jeg kunne bli sett igjennom. Men den overmalte bakskjermen befant seg på den sida av bilen som vende vekk fra husveggen, og når jeg huka ned, skulle det mye til for at noen fikk øye på meg.
Hva skulle jeg se etter? Jeg visste ikke. Hadde rett og slett ikke peiling. Foran meg hadde jeg en hvitmalt bakskjerm, den var malt med matt lakk eller maling — kanskje noe spesialgreier. Og det var i grunnen alt. Det var ingenting, absolutt ingenting mystisk å se. Så jeg tok fingra til hjelp. Følte på innsida på skjermen. Ingenting. Bare hardpakka, møkkete skorper med is og snø. Jeg lot handa gli flatt over skjermenen. Forsiktig fra side til side. Jeg holdt på å gli opp da jeg helt øverst på skjermen kom over noe som jeg mente var en svakt forhøyning. Det kinne være et dobbelt lag maling eller lakk. Altså ikke stort å hisse seg opp over. Men i og med at dette var det eneste som på noen måte kunne kalles mistenkelig med denne fordømte bakskjermen, begynte jeg å pirke forsiktig i malinga med knivspissen.
Rødt. Under det hvite laget var det rødt. Hadde han først smørt på et lag med rødt før han tok fatt på hvitmalinga? Jeg forsøkte lenger nede. Svart lakk. Bilens originallakk.
Jeg studerte forhøyninga nærmere, og mente faktisk at jeg kunne se et vagt omriss av et mønster, kanskje bokstaver, under det hvite malinglaget.
Og med det samme slo det meg! Jeg visste hva som var skrevet på den bakskjermen, og jeg visste hvem som hadde gjort det. At verken Proffen eller jeg hadde tenkt på det før! Vi leste da aviser for pokker, særlig Proffen! Forsiktig trakk jeg opp risset av de fire første bokstavene, og da var jeg sikker. Jeg klappa sammen kniven og sneik meg ut av gården og nedover veien. Ifølge klokka hadde jeg fem minutter å vente før Proffen kom. Minst. Han kunne jo ikke sitte med klokka i handa der inne heller.
Det snurra fælt rundt i hue mitt mens jeg sto og venta. Hjertet gikk raskere, jeg var opprømt. Med den oppdagelsen jeg hadde gjort nå, fikk denne saken helt andre perspektiver. Om det fantes en sammenheng i alt rotet, kunne jeg selvsagt ikke være sikker på, men hvis det fantes en, skulle jeg finne den! Jeg hadde en sterk følelse av at jeg var på sporet av et eller annet.
Proffen kom ruslende, nokså presis.
— Nå, sa jeg. — Hva sa han?
— Bare noen fraser. Det er jo ikke så rart. Alt jeg hadde å si, var jo at jeg hadde sett Filla i nokså dårlig forfatning ned i byen, men at han hadde forsvinni for meg før jeg fikk preika me’n. Og så ble vi selvsagt enige om at lim heller burde brukes til å reparere ting med enn som døds-dop. Klapp på ryggen og ”Takk for at du kom” — sånn var det. Og skjermen? Ikke noe?
Jeg ga ham kniven tilbake. — Kvinnefronten eller hva dem heter har spraya HOREKUNDE på den med rødt, sa jeg. — Det var nok derfor han trakk fram malingspannet!
Proffen plystra lavt. — Det var som bare!
Noen ukene tidligere hadde avisene vært fulle av denne saken. Ei gruppe jenter hadde gått til ”krig” mot mannfolka som plukka opp horer nede ved Bankplassen i sentrum. Disse typene pleier gjerne å ta jentene med seg i bilen og kjøre til et rolig sted der de kjøper seg et raskt nummer før de drar hjem til kona og ungene og later som ingenting.
Men denne jentegruppa hadde altså gått til full krig. De jobba i lag på to og to. Ei jente stilte seg opp på fortauet og lot som om hun var til slags. Og når det stoppa opp en bil og sjåferen begynte å forhandle om prisen, og om hva han ville ha gjort og hvordan han ville ha det gjort, så spratt det plutselig ei annen jente fram fra mørket og spraya HOREKUNDE på bakskjermen. Disse aksjonene hadde laga voldsom røre i pressa. Noen mente det var forjævlig å herpe bilen til folk på den måten der, mens andre mente det var enda mer forjævlig å benytte seg av jenter som gikk på stoff, og hadde det vrient nok som det var.
— Skulle likt å se trynet på kjerringa hans, sa jeg. — Hvis hun fikk vite dette!
— Han har ikke noen kjerring! Han er ungkar.
— Trur du det er en sammenheng? Mellom at Skånseth kjøper seg damer på gata, og at Filla går amok og stikker av, mener jeg?
— Det er ikke godt å si. Men jeg har det liksom på følelsen.
Den feelinga hadde jeg også.
EN KÅK FOR SEG SJØL
Den uka som fulgte nå, hadde vi så mye å gjøre på skolen at det ikke ble tid til noen ”etterforskning”. Jeg veit ikke hva som plaga meg mest — tanken på Filla som fløy rundt der ute i snøføyka et sted, eller tanken på Lena som ikke ringte. Hver gang telefonen kimte ute i gangen, hoppa jeg høyt. Men der var bare kompiser av fatter og venninner av mutter, eller venninner av fatter og kompiser av mutter. Plus morfar som ringte fra Drøbak og sa at de ikke hadde sett oss på evighet, og nå måtte vi komme ned ei helg. Mutter svarte ja jøss, og helt uten å spørre noen andre, avtale hun at vi skulle dra nedover førstkommende helg.
Fatter mumla i skjegget da vi fikk meldinga, men lille My ble selvsagt vilt begeistra.
Jeg nekta. Ikke faen om jeg ville sitte der nede ei hel helg og høre morfar dra de samme gamle historiene fra krigen. Senil han var, den gamle tufsen, rett og slett senil. Og mormor. Jeg har aldri truffet et menneske som kan snakke så mye og så høytom absolutt ingenting! Jeg orka ikke tanken på en sånn ekspedisjon ut i villmarka etter ei hard uke på skolen.
Først ble det en del surmuling på mutter. Ikke krangling akkurat, men surmurling. Men ettersom fatter liksom hadde gitt opp å redde seg sjøl ut av dette her, tok han mitt parti.
— La nå gutten få slippe! Han snakka med munnen full av fisk og poteter, og spytta stadig ut bein. — Han klarer seg da for pokker på egenhand!
— Det er ikke det det er snakk om, sa mutter. — Mamma og pappa blir skufta, det er saken!
— Enten du trur det eller nei, så har det virkelig vært ei hard uke på skolen, sa jeg. — Og jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal ofre hele helga mi der nede bare fordi noen kanskje blir skuffa. Forresten så trur jeg ikke mye på det der. Så lenge dere drar med dere lille My er showet redda.
— Han har rett i det, sa fatter. — Vi kan jo slå i dem ei plate. Si at Pelle er innlagt på Rikshospitalet med hjernehinnebetennelse eller noe i den duren.
— Nå var du ikke morsom! sa mutter.
Men det kom ikke noe mer fra den kanten.
Jeg hadde vunnet.
Bare for å være litt ålreit, ga jeg fatter et takknemlig sprak under bordet.
Så begynte jeg å telle timene til fredag ettermiddag.
Hvis jeg hadde vært som Ken eller Reider, eller visse andre folk i klassen, så hadde jeg laga skikkelig haraball den helga. Men jeg var ikke som dem. Trur ikke jeg er noen spesielt snerpete akkurat, men de derre ville festene med mopedkjøring innendørs, ølkasser, og spying i badekaret hadde jeg rett og slett ikke sans for. For meg var det å være aleine hjemme rett og slett å få være i fred! Kjøre mitt eget race! Sammen med Proffen da, selvfølgelig. Ellers ville det jo bli for kjedelig!