”Stikker innom”, tenkte jeg i det samme jeg hadde sagt det. Hverdagslig og greit, liksom!
— Det er ikke nødvendlig å være sjukelig høflig bare fordi vi er kompiser heller, ikke sant? Trur du virkelig ikke at jeg skjønner at dette her er den bigge sjansen, eller? Det er vel for faen ikke så ofte at den dama du er forelska i kommer på besøk akkurat idet du har fått spadd ut de gamle?
Nei, jeg måtte jo innrømme det. For å være helt ærlig, så hadde det aldri skjedd meg før — og det visste selvfølgelig Proffen godt.
— Og du er ikke sur?
Proffen lo. — Ikke i det hele tatt. — Hvis jeg hadde fått damebesøk, hadde jeg pælma deg rett ut!
LENA
Etter at Proffen hadde kommet seg ned trappa, ble jeg gående rundt i leiligheten. Klarte liksom ikke helt å slappe av. Kikka på klokka i ett sett, travla fram og tilbake mellom sofen og vinduene. Ute var det mørkt som i en sekk, men jeg kunne skimte den folketomme gata gjennom det tette snødrevet. Satt Lena på en eller annen trikk og skumpa seg oppover mot Torshov nå? Jeg kunne nesten ikke tru det. Det virka rett og slett for usannsynlig. Sist jeg i det hele tatt hadde hatt med ei jente å gjøre, hadde det vært meg som hadde kjørt trikk. Fram og tilbake til Majorstua. Holdt på å bli gæern av den traffiken der, særlig fordi jenta overhodet ikke interesserte seg for hvem Pelle Petersen var. Ikke så mye som et klapp på kinnet! Til slutt hadde faren hennes blir drittlei av maset mitt og forklare meg på en kameratslig måte at det var best jeg skygga banen før han ble alvorlig forbanna. Hadde jo ikke brudd meg stort om det hvis Mette, som hun het, hadde vært litt med på gamet. Men som sagt, hun hadde andre interesser. Blant annet en skikkelig sossekødd som het Lennart og hadde egen moped. Etter det nederlaget der bestemte jeg meg for å bli eneboer og pelsjeger i Alaska, og til helvete med alt som het damer.
Og likevel hadde jakt, fiske og eneboerliv vært noe av det jeg hadde tenkt aller minst på da jeg hadde sett Lena for første gang i døra på snackbaren.
Og bare for å ha sagt det klart og tydelig: Jeg var nervøs. Jævlig nervøs var jeg. Da dørklokka omsider spjæra stillheten, trudde jeg et øyeblikk at hele huset var ved å ramle sammen. Jeg har aldri hørt den dørklokka gi en så skarp lyd fra seg, verken før eller siden!
Først trudde jeg hun var blitt mindre. At hun hadde krympa siden sist. Så skjønte jeg at det inntrykket kom av at hun var søkk våt av alt sluddet. Håret lå klistra inntil hue. Men øynene hennes, de blå kinesiske fiolene, var liksom bare blitt større og flottere av all denne vanninga.
— Jøss! sa jeg. — Måtte du svømme hele veien?
Det går jo anå prøve å værte litt kjekk i kjeften, selv om man holder på å besvime av forelskelse og nerver.
Hum kom inn i gangen, og dro av seg den våte dynejakka. — Undervannstrikken gikk ikke. Måtte crawle opp hit fra sentrum. Det er derfor jeg er så sein. Å, fy faen som jeg fryser!
— Legg dynejakka på radiator’n, sa jeg. — Der tørket den ganske fort. Så fikk jeg øye på det fortvila ansiktet hennes, og dongeribuksa som var fullstendig gjennomvåt, og for en gangs skyld slo en god ide ned i meg. — Herregud, jeg tapper i et varmt bad til deg, selvfølgelig! Sånn at du får varmen i kroppen! Og imens kam jeg sette stråleovnen i stua på full guff, og henge buksa di rett foran?
— Går det an, eller? Vil helst ikke bli overraska i badekaret av folka dine!
— De gamle er over alle hauger! sa jeg entusiastisk. — De overrasker ingen andre enn seg sjøl i kveld! Kommer ikke tilbake før i overimorra en gang.
— Sikkert? Det hadde vært jævlig deilig med et bad.
— Sikkert!
Jeg lot henne stå der og banke handflatene mot de våte bukselåra, og gikk ut på badet og skrudde på varmtvannet.
— Finnes ikke noe bedre enn et varmt bad når man er dønn gjennomfrossen, ropte jeg ut til henne. — Håndkle finner du sjøl!
Hun ropte et eller annet om at hun var eneig, og at hun nok fant fram i bunken med håndkle.
Jeg la et digert ett fram til henne likevel.
— Har du spist? spurte jeg da hun ville lukke døra etter seg.
Hun nølte. — Ikke på ei stønn. Det er ikke noe å stresse med.
— Det er akkurat det det ikke er! sa jeg. — Har en kvart pizza og noen andre greier. Varmer det opp mens du bløtgjør deg.
— Fett! sa hun. — Men det var ikke derfor jeg kom, altså.
Hun lukka døra igjen etter seg.
Det var altså ikke derfor hun kom! Jeg løp inn i stua og henta resten av pizzaen. Fikk den inn i ovnen på svak varme, og gikk likegodt i gang med å mekke noe eggerøre og et par rista brødskiver. Når folk sier de ikke har spist på ei stønn, kan det bety så mye rart.
Og mens jeg sto der og rørte i egga, hørte jeg et vått klask rett bak meg. Buksa hennes lå som ei blåmaneit på kjøkkengolvet. Jeg tok den opp og rista av den før jeg tok den med meg inn i stua, der den sterke vifteovnen sto og småhoppa på maks. Farlige greier å tørke klær på den måten, jeg visste det. Men bare jeg ikke glemte å snu på buksa hele tida, ville det gå greit. Jeg slengte den over en stolrygg og trakk stolen inntil varmluftstrømmen så langt jeg torde. Retta på buksa. Glatta på buksa. Og i det samme kom ei svak lukt opp mot meg med varmlufta. Våt dongeribukse. Greit. Jeg kjente den lukta. Men det var noe mer! Lukta av søkkvåt jente! tenkte jeg. Det er rett og slett lukta av søkkvåt jente! Hjelpe meg! Jeg rugga ut mot kjøkkenet igjen, og følte meg helt merkelig i hue. Var det sånn snifferne opplevde det når de dro inn dusten av hobbylim? Ikke faen! Aldri i varden!
Så ble jeg oppmerksom på ei helt annen lukt.
Helvete! Jeg tømte de brente restene av eggerøra i dass, vaska panna, og gikk i gang med en ny porsjon.
Hun lå nærmere en time i badekaret. Trudde nesten hun hadde sovna der inne. Men så hørte jeg at hun trakk opp flodhesten, og at hun lo. Faen også! tenkte jeg. At jeg ikke kunne ha huska på å låse flodhesten inn i medisinskapet før jeg slapp henne til på badet! Jeg rødma der jeg sto. Så hørte jeg at hun reiste seg i karet, og at hun hadde dratt ut bånnproppen.
Jeg gikk inn i stua og kjente på buksa. Våt. Ikke mer å si om det. Våt.
— Buksa er kliss klass! ropte jeg gjennom døra til henne. — Du kan låne en av mutter så lenge.
— Topp! Bare hun ikke blir forbanna så.
Forbanna? tenkte jeg. Hvis hun ikke stiller opp på dette her, så gir jeg ikke fem flate øre for den derre kvinnesolidariteten som hun preiker om til stadighet! Jeg styrta rett inn polkassehylla der mutter oppbevarer tøyet sitt, og dro fram ei dongeribukse. Klart den var for brei over ræva til ei jenta som Lena, men det fikk ikke hjelpe.
Åssen skulle jeg oppføre meg nå? Skulle jeg bare rive opp døra til badet og slenge buksa inn? Eller skulle jeg banke forsiktig på først? Jeg synes begge deler virka like håpløst. Men Lena løste det problemet sjøl. Døra ble satt på gløtt, og buksa forsvant ut av handa mi uten at jeg rakk å registrere noe som helst.
Hun åt. Jøss, som hun åt! Den kvarte pizzaen gikk rett ned på høykant, og etterpå heiv hun seg over rista brød med eggerøre, og rista brød med gouda. ”Ikke på ei stønn”, hadde hun sagt da jeg spurte henne om hun hadde spist. Den stønna måtte ha vært jævlig lang. Men jeg sa ikke noe. Holdt helt kjeft, og så på at den ene skiva etter den andre forsvant inn mellom leppene hennes. Av og til kom ei rosa tunge til syne for å hente inn brødsmuler som hadde forvilla seg bort i munnvika. Hun var flott! Hun hadde tjukk grå genser på seg, og den digre buksa til mutter fikk henne til å se litt rar ut. Men denne ”rarheten” gjorde henne bare enda mer spesiell, enda flottere. Blikket hennes gikk over alt i rommet. Opp bokhyller og nedover stereoanlegg og platebunker — og av og til stoppa det opp ved meg. Jeg ble tatt på fersken hver gang. For jeg ga pokker i hele rommet, jeg så bare på henne.