— Hva tenker du på? sa hun da hun tok fatt på den siste skiva.
— Skal jeg skjære noe mer brød? Jeg var på vei opp av stolen.
— Nei, er du gæern? Jeg sperkker! Hun tygde. — Jeg spurte hva du tenkte på.
— Veit ikke helt. En hel masse, trur jeg. Masse greier om hverandre.
Hun nikka. — Sånn tenker jeg også for det meste. Massa greier om hverandre. Hun rynka panna. — Men akkurat nå tenker jeg at det var jævlig godt med et varmt bad og masse mat.
— Fint at du stakk innom, sa jeg. — Hadde bare blitt sittende her og glo i veggen. Jeg skjøv tanken på Proffen vekk.
Det ble en pause. En lang pause. Jeg klødde meg som besatt i sida, selv om det ikke klødde i det hele tatt.
— Du lurer på hvorfor jeg var så jævlig sulten, sa hun. — Bare innrømm det!
— Ja, sa jeg. — Men det spiller jo ingen rolle. Det er nok av mat her.
— Trøbbel med mora mi for tida. Har ikke vært hjemme på over et døgn.
— Du kan ringe herfra. Hvis du vil.
— Det er ikke nødvendig. Hun veit at jeg kommer før eller seinere.
Ikke vært hjemme på over et døgn! Nei vel. Hun hadde sikkert ikke sovet på hottel. Jeg så for meg den råtne kåken nede på Løkka. Den spinkle jenta som var helt kake, og gutten som var enda mer gåen. Sammen med en gammal alkis som hadde kolapsa, og to gærne typer som lekte seg med kniver og sterke løkter.
— Sov over hos ei venninne på Tøyen i natt, sa hun, som om hun hadde lest tankene mine. — Jeg gjør det av og til. Mora mi… Ja, jeg sa jo at hun hadde masse nerver. Noen ganger blir hun helt sprø. Det fikser jeg bare ikke.
Jeg pusta letta ut. Et øyeblikk hadde jeg tenkt…
— Har du lyst på et glass vin? sa jeg. — Mot forkjølelsen, mener jeg?
— Ja, jøss!
Jeg bevega meg inn i fremmed land nå, jeg var klar over det. Den eneste erfaringa jeg hadde med vin, hadde jeg skaffa meg i kjelleboden sammen med Proffen et års tid tidtilgere. Vi hadde delt en liter blåbærvin som som jeg hadde rappa av fatter, og det hadde gått riktig gæernt. Proffen hadde smatta og lukta og prøvesmakt, og i det hele tatt oppført seg som en skikkelig vinkjenner. ”Solfylte saker”, hadde han sagt. ”Rund og fin i smaken”. Den ”runde” smaken hadde ikke jeg merka noe til, og det hadde ikke han heller, trur jeg. Og etter at vi hadde tatt noen kjefter hver, skal jeg hilse og si at det ble passe ”solfylt” der nede i boden! Jeg registrerte bare at jeg ble fullstendig forvirra, og ikke så reint lite kvalm. Det var såvidt jeg fikk karra meg opp trappa og inn i gangen før jeg spydde som en foss. Fatter holdt på p le seg ihjel, men Proffen, som har foreldre langt oppi åra, fikk et helvete.
Dagen etterpå visste jeg nøyaktig åssen det er å dø av en forferdelig tropesykdom. Og etter det hadde jeg holdt meg langt unna vinflaskene til folka mine.
Men et år er et år. Man glemmer det verste. Dessuten… Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det… Jeg hadde liksom en følelse av å være mye yngre enn Lena. Hun satt så kjekt i stolen, meg beina i kors og sugde i seg den ene sigaretten etter den andre — hun var liksom voks på et vis. Jeg satt der og famla med de svette fingra mine, og visste ikke riktig hva jeg skulle ta tak i. Måtte ha noe mellom henda rett og slett. Og selv om det sto en liter cola i kjøleskapet, ja så ble det altså til at jeg spurte henne om hun ville ha litt vin. Måtte liksom få henne til å skjønne at jeg ikke var noen vanlig tulling som fikk tida til å gå med å trekke opp mekaniske flodhester som rodde ryndt i såpeskummer med et stivt glis om kjeften.
Jeg fant vinflaska i kjøkkenskapet. Denne gangen var det pol-vin. Hvitvin fra Rhindalen i Tyskland, hvis jeg tolka etikketten riktig. Kunne vel ikke gå så gæernt med den som med den hjemmelaga blåbærvinen til fatter. Fikk ta det med ro. Bare ”nippe”, som man sier. Jeg dro opp korken og fant to glass. Helte oppi til oss. Først til Lena.
Måtte ha noe å si nå. Noe annet enn det vanlige pisspreiker. Det ble til at jeg fortalte henne historien om Filla og det ødelagte kjøkkenet. Hun lytta alvorlig på meg hele tida, men hadde uttrykk i øynene som jeg ikke klarte å tolke.
Jeg dreide glasset mellom henda. Det var kaldt mot fingra. Kaldt og glatt. Jeg smakte forsiktig, og venta at hun ville komme med en kommentar, men det skjedde ikke. Smaken var ihverfall ikke verst. Litt sur kanskje min ikke forjævlig. Blåbærvinen hadde vært forjævlig. Fatter hadde innrømma det sjøl. Den var verken for barn eller voksne, hadde han sagt. Denne her kunne vel duge for begge grupper, gikk jeg ut fra.
— Rare greier, sa Lena, og så på meg med det merkelige blikket sitt. — Vi kjenner jo ikke hverandre engang!
— Gjør vel ikke noe!sa jeg. Jeg syntes ikke det gjorde noe.
— Klart det ikke gjør noe. Hun drakk av glasset. — Godt!
— Synes ihvertfall det var kult av deg å ringe. Har venta litt på det da, skjønner du.
— Har du?
— Selvfølgelig har jeg det. Trur du jeg er helt teit, eller?
Hun lo. — Neida.
— Døra mi blir bliksom ikke rent av folk som deg, for å si det sånn.
— Åssen folk som meg?
— Ålreite jenter. Jenter det går an å preike med. Har en kompis. Proffen. Han bor undet her, i annen etasje. Det er stort sett alt.
— Det er ålreit med kompiser, sa Lena. — Og venninner. Hun ble litt fjern i blikket, selv om hun bare såvidt hadde rørt vina hun også. — Er så jævlig trøtt, Pelle! Har ikke sovet noe særlig i det siste.
Jeg så det tydelig nå. Etter badet og all maten var hun blitt tung i øyelokka.
Jeg var tørr i munnen. Hva faen skulle jeg si nå? Hva var riktig å si nå?
— Vil du sove har, så er det greit, var det en fremmed som sa gjennom munnen min.
Hun så litt på meg. Så nikka hun. — Hvis det går. Hvis det ikke blir bråk, det klarer jeg ikke. Og bare hvis jeg kan ligge intil deg!
Jeg satte fra meg vinglasset på bordet. Det gikk rundt nok i hue mitt som det gjorde, det ville bare bli surr med alkohol oppå dette her.
— Joa, sa jeg. — Joa, klart det.
Inn gjennom vinduet på rommet mitt strømmet det blålige lyset fra gateløktene der ute i natta. Det la seg som er mykt teppe over platespilleren min, over stabelen med tegneserier, og over skolebøkene og veska mi. Og over oss. Jeg satt på senga og fingra med den øverste skjørteknappen, mens Lena sto midt på golvet og balanserte på ett bein mens hun dro av seg buksa. Jeg prøvde selvsagt å ikke glo så jævlig, men det gikk jo ikke. Det jeg så nå var tross alt et under, det andre jeg hadde opplevd i mitt liv, og da sitter man ikke og lurer på om det er matteboka eller norskboka som ligger oppslått på skrivebordet. I flere år hadde jeg ligget akkurat i denne senga og fabla om at noe sånt som dette her skulle skje en gang, og nå skjedde det!
Det skjedde noe annet også. Noe jeg aldri i livet hadde venta. Jeg, Pelle Petersen, ble redd! Vettskremt! Jeg reiv og sleit i skjorteknappen, mens jeg lurte på hva jeg skulle foreta meg nå. Hva hun mente jeg burde foreta meg. Kom hun til å kle av seg alt? Underbuksa og t-skjorta også? Splitter naken? Jeg håpa jo det, jeg kan ikke si annet — men samtidig hogg redselen tak i meg: Hva gjør du sjøl da? Du kan jo ikke være bleikere enn henne? Men pokker heller, jeg hadde aldri kledd av meg foran ei jente noen gang. Bare forab gutta i gymmen, men det var mildt sagt noe annet enn dette! Og hvis jeg gjorde det, hvis jeg måtte gjøre det — hvordan ville Lena reagerte da? Le meg rett opp i trynet, kanskje? Jeg tenkte på pikken min, som i grunnen heller befant seg under gjennom snittet enn over, når det gjaldt størrelse. Følte at jeg hadde null og niks å fare med.