Og likevel. Man blir jo litt interessert, ikke sant? Lurte jo litt på hvem som hadde vært inne i den genserskuldra som stakk seg inn ved sida av Lena. Digre hvite snøstjerner på den skuldra.
Jeg gikk inn på romet og sparka tre ganger i et vannrør som forsvant ned gjennom golvet til rommet til Proffen. Venta. Sparka tre ganger til. Så kom svarsignalet. Fire raske spark der nedenfra. Det betydde at han kom så fort han kunne.
Litt etter sto han i døra med en brødblings med mysost handa. — Fælt så tidlig du er på’n, da? Han så seg nysgjerrig rundt.
— Hun med har stikki, sa jeg. — Måtte ordne litt opp med mora si.
— Du mener at hun ble her i natt? Han sank ned på en kjøkkenstol.
Jeg rakte ham bildet jeg nettopp hadde funnet. Det halve bildet. — Ville du ha kasta henne ut klokka halv tolv?
Proffen studerte bildet, mens han stappa i seg resten av brødskiva. — Bare hvis hun hadde prøvd seg på meg med brødkniven! Har hun slått opp med typen sin, siden hun har klipt ham bort for anledningen?
— Det skal du gi faen i, sa jeg. Likte ikke å bli minna på den skuldra der.
Proffen så med ett både trist og trøtt ut. — Lurer på om jeg finner meg noen dame noen gang. Han strøyk seg over magen som sto strittende under skjorta. — Må se å få slanka meg, går jeg ut fra.
— Ukke vær dum! Selvfølgelig finner du deg ei dame en gang, klart det! Jeg la ticlass="underline" — Forresten så er hun ikke akkurat kjæresten min. Har jo ikke adressa hennes engang. Ikke etternavnet heller.
— Det er vel det som kalles LOVE, tenker jeg, sa Proffen. — Når man glemmer sånne greier helt.
— Jeg ba deg ikke komme opp for å diskutere love, sa jeg irritert. Ville vekk fra det temaet der. — Saken er at Lena har gitt oss et tips som vi bør undersøke nærmere.
— Tips? Om Filla?
— Kanskje. Det er mulig hun veit hvem Gokken er. — Jeg holdt opp brevet. — Hun skriver her at det er mulig at Gokken er den samme som en type som heter Per GGokkstad i Fredensborgveien. Kanskje, altså.
Proffen nikka sakte. — Det der må vi skjekke! Hudde hun peiling på husnummeret også?
— Nix. Men Fredensborgveien er ikke den lengesre gata i Oslo.
— Lang nok, sa Proffen, og kasta et blikk ut på været som fremdeles var helt vill vest.
Telefonen ringte.
Jeg løp ut og tok av røret mens jeg kjente spenninga stige i meg. — Ja?
Det var bare gammer’n. — Alt oppe? De andre forsvant akkurat ut på en spasetur, så jeg tenke jeg ville benytte anledningen til å finne ut om huset fremdeles står på plass.
— Joa, alt i orden. Det har ikke forskyvi seg en gang, såvidt jeg kan se. Du, jeg lånte litt vin av deg i går kveld…
Ville bare ha det overstått.
— Lånte litt vin? Når har du tenkt å gi meg den tilbake, da?
— Så fort jeg blir atten.
Han lo. — Bare du ikke spydde rundt i hele gangen sånn som sist, så.
— Drakk ikke et glass engang.
— Det er bra. Det er greit det, Pelle.
— Åssen går det der nede?
— Det er til å bli gæern av, men det veit du jo. Morfar har jo aldri interessert seg for kunst og kultur, og nå har’n faenmeg begynt å mase på et par rekefiskere for å få dem til å hyre meg!
Nå var det min tur til å le. — Men det er jo helt flott! Da kan vi ete reker hver dag!
— Du er for strait, sa fatter for tusende gang. — Dajeg var på din alder, hadde jeg helt andre planer enn å fly rundt og tulle med idiotiske jobber.
— Hør her, fatter! Med det samme jeg har deg der. Veit du hvem Gokken er?
Pause. Lang pause. Sa: — Hva faen skal du ned Gokken?
— Jeg…
— Ute og leker detektiv igjen, hva? Nå skal du høre her, Pelle! Gokken ligger du bare unna, skjønner du det?
— Ja, jøss.
— Hvordan har du ramla over navnet hans?
— Samma det vel. Noen folk jeg kjenner preika om ham.
— Glem det. Glem preiket, glem alt sammen. Han er ikke noe bra kort.
— Farlig?
— Nei. Ikke farlig. Han er bare ikke noen passende lekekamerat for deg og Proffen, hvis du skjønner.
— Hvordan skal jeg kunne skjønne noe av dette?
— Gammal fengselsfugl. Ut og inn hele tida. Mest smågreier. Det er ikke noe vondt i ham, men det er ingen vits i å rote seg bort i sånne typer.
— Ålreit, jeg skjønner. Var bare nysgjerrig.
— Nysgjerrig du, liksom! Du ljuger så ørevoksen smelter i øret mitt. Men det er greit — hvis du sitter i stua og drekker vin sammen med Gokken når vi kommer tilbake, så skal du få se på morro!
— Du er for strait, fatter! sa jeg. — Altfor strait!
Jeg la på.
Lørdagstrafikken dundra gjennom Fredensborgveien. Lufta var så full av eksos at du kunne skjære den opp med kniv selge den kilovis.
— Fy faen! sa Proffen, og bøyde seg framover mot været. — Hvis jeg ikke akkurat hadde begynt å spare til BMW, så hadde jeg vært for å totalforby alt som heter biler!
Jeg svarte ikke. Hadde ikke lyst til å få kjeften full av avgasser og dritt og møkk. Når traffiken er hard, er Fredensborgveien ei av de verste stripene i Oslo. En viktig vei for alle som kommer nordfra og vil inn i sentrum. Vi hadde vært innom sju oppganger, men alt vi hadde funnet av navn på ringeklokker og poskkasser, var en drøss med Hanser og Olsener, Sannviker og Tronsener. Ingen Gokkstad så langt.
Foran oss, på et hjørne, lå en liten kolonial som ble drevet av et pakistansk ektepar. Det viste jeg fra tidligere, for jeg hadde ofte vært innom der og handla meg bigg når jeg hadde vært på vei til eller fra Deichmanske bibliotek. Det kom noen forferdelige vindkuler akkurat da, så vi søkte ly i inngangen til butikken.
— Ja, ja, sa Proffen. — Hvis han i set hele tatt holder til her i gata, må vi snart finne kåken hans nå. Ikke så mye å velge mellom lenger.
— Stemmer.
— Kan jeg kanskje få lov til å komme meg ut!? Ei nokså rødsprengt dame i sekstiåra sto og stanga mot oss med døra. Etter det irriterte uttrykket hennes å dømme, kunne det virke som om hun hadde stått opp med det gærne beinet først.
— Jøssda! sa jeg, og trakk med meg Proffen ut på fortauet.
Dama fnyste ut et ellet annet om ungdom som bare gikk og dreiv dank. Så dreide hun til høyre for oss, ned mellom parkerte biler, bort fra den støyende Fredensborgveien.
— Aha! sa Proffen. — Det hadde jeg helt glemt!
— Hva da? Jeg sto fremdeles og så irrtert etter gamla.
Proffen pekte etter henne. — Det ligger ei annen husrekke der nede, ikke sant? Den kan godt hende at de husa også har adresse Fredensborgveien.
Gamla forsvant inn en port.
— Det er riktig, sa jeg. — Sånn er det mange steder rundt om i byen.
— Ok, hva venter vi på?
— At gamal skal komme seg opp trappa. Jeg orker ikke sånne typer som henne!
Etter et minutt eller to fulgte vi forspora til den gamle dama nedover, og dreide inn portrommet der hun hadde forsvunnet. Det førte inn mot et trang gårdsplass med gamle murhus på alle sider. I den andre enden av gården sto ei utgangsdør på klem. Vi fulgte en opptråkka sti gjennom snøen, og kom inn i en oppgang der det lukta stekte koteletter medmasse løk. På veggen hang en drøss grønne, bulkete postkasser.
— Bingo! sa Proffen, og satte pekefingeren mot den nederste kassa til høyre. Per Gokkstadt, sto det på ei blå dymo-stripe som var kleba til kassa.