Leiligheten til Gokkstadt lå i tredje etasje. Dørskiltet var ikke særlig imponerende — det var bare en liten gul lapp som var festa med tape til den brune tredøra. På høyre side var det en ringeknapp. Proffen la seg på den helt uten å nøle, og vi kunne høre at det ringte så det ljoma inne i leiligheten.
Ingen reaksjon.
Proffen gjentok operasjonen. Denne gangen holdt han finger’n inne helt til jeg synes det begynte å bli pinlig, og dro nam vekk.
— Gi faen, han er ikke hjemme, det skjønner du vel! Vi får komme igjen seinere.
Døra til naboleiligheten gikk opp med røkk. Og der, i dørsprekka, sto selvfølgelig gamla fra ista.
Hun nikka til oss med et tilfreds yttrykk i ansiktet.
— Jaha! Kunne vel tenke meg det!
Hun tok et skritt fram. — Han skal ut! Vi kan ikke ha mer av dette fløyet!
— Hva er det du snakker om? sa jeg. — Vi selger børster og sopelimer.
— Nettopp! sa Proffen. — Og fuglenek og verdensatlas!
— Eller vil du heller ha en ergometersykkel? fortsatte jeg. — På avdrag, selvfølgelig. Da kan du dra på sykkeltur hjemme i stua selv om været er sånn som nå.
Hun så bestyrta på os, før hun trakk seg tilbake og smelte døra i lås bak seg.
Vi lo så vi holdt på å trille ned trappa.
Nede på gårdsplassen tråkka Proffen ut av stien, gikk lengst mulig vekk fra husveggen, og ga seg til å studere vinduene. Tella seg oppover i etasjene og pekte mot et mørklagt vindu. — Der! Det er sannsynligvis kjøkkenet som vender ut denne veien. Pleier å være sånn i gamle gårder.
Jag fulgte blikket hans. — Øde og forlatt.
— Det veit vi ikke, sa Proffen. — Bare at det ikke er lys på der inne. Kom igjen, la oss prøve på den andre sida av huset!
Jeg syntes han var litt vel ivrig nå, men fulgte etter ham likevel. Proffen dreide til venstre, ned mot hjørnet av huset. Her lå en slags hage med noen splinke trær, et tørkestativ og en del oljefat. Tomta var avgrensa av et plankegjerde. Ingen hadde vært her på lenge, det var tydelig. Snøen lå høy og urørt overalt. Vi basa gjennom den til vi befant oss omtrent midt på tomta. Proffen begynte å telle og regne seg fram til hvikle vinduer som tilhørte Gokkstadts leilighet.
— Der! De der! Han pekte igjen.
— Sikker? Vinduene han pekte mot var opplyste.
— Sikker på at det ikke er vinduene til gamla?
— Ikke helt sikker, sa Proffen. — Men det finner vi snart ut av! Han bøyde seg ned og laga en solid snøball som han gjorde hard og god. Jeg sto klar til å stikke av hele tida, i tilfelle Proffen hadde regna feil. Noe mer tull fra oss nå og gamla ville ringe purken, det var jeg sikker på.
Snøballen gikk i ei perfekt bue oppover, men traff murveggen litt under vinduet.
Proffen på’n igjen. Ny snøball, nytt forsøk. Denne gangen traff den vinduet med et smell, et øyeblikk trudde jeg ruta skulle gå. Rett etterpå så jeg en skygge der oppe, og ei gardin som bevega seg svakt.
— Send opp en til, sa jeg til Proffen. — Det er folk der oppe!
Men det ble ikke nødvendig. For akkurat idet Proffen bøyde seg ned etter mer snø, hørte jeg at vinduet i tredje etasje ble åpna, og at det knirka stygt i det da det ble svingt utover. Først skimta jeg bare et ansikt, men så stakk hue og overkroppen på skikkelsen ut over karmen.
— Hva faen er det dere bråker så jævlig med? sa Filla med grøtet stemme. Så begynte han å le hysterisk, og smelte igjen vinduet.
OMRISSET AV EN TVILSOM PLANA
Døra inn til Gokkstads leilighet var blitt satt på gløtt. Proffen og jeg, som hele tida hadde bevega oss ekstremt stille i trappa for ikke å få gamla på nakken igjen, sklei nesten lydløst inn i en mørklagt kjøkken, og inn til venstre var stua.
Filla satt foroverbøyd i en lappa sofa og fikla med en rullings. Håret hans var fett, det hang fram i panna, og de grå øynene virka sløra. Han var dopa ålreit, men jeg visste ikke hva han hadde tatt. Det lukta ihverfall ikke hobbylim eller tynner i rommet. I en lenestol på den andre sida av bordet satt en annen type. Det var vel danne Stein, tenkte jeg. Fyren som Filla hadde gått berserk sammen med. Eller kunne kalles ”gammal fengelsfugl”.
— Dere er noen sprø typer, sa Filla. — Dere er noen jævla sprø typer! Er dere ute og leker detektiver igjen?
— På en måte så er vi vel det, sa jeg. Jeg satte meg ved sida av ham i sofaen.
Proffen ble stående.
— Ja, ja, sa Filla. — Her er det ikke mye å etterforske. Jeg har bare bare tatt et par øl og en valium!
— Kutt ut du, da! sa Proffen. — Er vel for pokker ikke deg vi er ute etter!
Filla retta seg opp. — Og hvem er dere ute etter da?
— Veit ikke helt, sa jeg. — Vi ble bare nysgjerrige, hvis du skjønner. Leste jo i avisa at dere hadde laga lapskaus av det derre kjøkkenet. Ja, navna deres sto jo ikke der, men det fant vi temmelig kjapt ut av likevel. Og så stakk vi en tur bortom ”Håpet” og preika litt med bestyreren der.
Stein hadde sittet og målt oss med blikket hele tida uten å si noe. Men plutselig ble det blikket temmelig farlig. Øynene hans, som sikkert var brune, virka kølsvarte. Han lente seg tilbake og kasta luggen på plass. — Bjørnen? Har dere preika med Bjørnen? Hva faen har dere fortalt ham?
— Vi har ikke fortalt Bjørnen en dritt, sa Proffen. — Bare at vi kjenner Filla. Da vi kom, lot vi som om vi ikke hadde hørt om det som hadde skjedd.
Stein så jævlig mistroisk på oss.
— Du kan stole på dem, sa Filla. — Hvis de sier at de ikke har sagt en dritt, så har de ikke sagt en dritt. Han så på meg igjen. — Jeg skjønner bare ikke hvordan dere fant fram til oss.
— Flaks, sa jeg. — Vi spurte et par folk på Løkka, og en av dem mumla noe om Gokken. Seinere fant vi ut at han bodde her i strøket.
— Gokken er ålreit, sa Stein. — Han sitter inne akkurat nå. Lot oss låne kåken da vi stakk innom Bayer’n og sa det var krise. Kult gjort.
— Hva har dere tenkt å gjore? spurte jeg. — Sitte her og glo i veggen til det gror mose på dere?
Filla forsøkte å smile listig. Det klarte han ikke. — Vi har en plan, sa han. — En jævla feit plan!
— Det finnes ikke en eneste plan i vaerden som kan forhindre at purken kommer til å slå kloa i dere før eller seinere, sa Proffen. — Beklager folkens, men det er bare sant!
— Skjønner vel vi også det, sa Filla. — Men før det skjer skal vi ordne et par ting.
— Hva da? Jeg begynte å bli virkelig nysgjerrig nå. Og engstelig. For Filla har sldri vært god til å legge planer.
— Trur ikke det er deres sak, akkyrat, sa Stein.
Men han sa det på en sånn måte at jeg i grunnen forsto at han egentlig ikke hadde noe imot å skryte litt av det de hadde på gang. Proffen måtte også ha skjønt det, for vi holdt helt kjeft to. Venta og holdt kjeft.
— Vi skal vri safta ut av Bjørnen, sa Filla til slutt.
Proffen plystra. — Mye saft i den fyren der, hvis jeg ikke tar feil!
Filla lo. — Akkurat. Og du kan være jævla sikker på at vi skal få ham til å svette ut noen liter.
— Og så, sa Stein, — skal han få lov til å betale oss en temmelig big sum for å slippe å svette enda mer. Det er forresten ikke umulig at han kommer til å foreslå at hærverket på ”Håpet” ble gjort av noen helt andre enn oss heller.
— Pengeutpressing! sa jeg. — Er dere klar over at dere risikerer å åke inn for temmelig mange år for noe sånt?
— Stol på meg! sa Filla. — Det kommer ikke til å bli oppdaga. Han kommer til å skjønne hvem som står bak, men han kommer garantert ikke til å melde oss.