— Det ville jeg ikke være så sikker på, sa Proffen. — Han kommer antakelig til å si at det derre horekunde-kjøret bare er en misforståelse! Og med den makta han har, kommer han til å bli trudd!
Filla og Stein ble sittende og måpe.
— Åssen veit dere om det der?
Stein virka fullstendig overrumpla.
Vi fortalte dem om visitten vi hadde avlagt Skånseth.
Filla rista på hue og gliste. — Jeg sa jo at disse to typene er smarte, Stein. Jeg sa det!
— Ikke så smarte som oss, sa Stein. — Det er vi som sitter med esset! Han retta pekefinger’n mot Filla. — Og det holder du kjeft om! Selv om disse folka er kompiser av deg aldri så mye.
— Selvsagt, sa Filla. — Jeg er hypp på å bli rik!
— Veit dere om han har noe særlig med penger i det hele tatt? spurte Proffen.
— Hvis han ikke har dem, blir han nødt til å skaffe dem! sa Syein. — Det er det samma for oss hvordan han gjør det. Han lo bittert. — Han kan jo rane en bank, eller noe.
— Dere har altså noe annet på ham enn dette horekjøret, sa Proffen langsomt. — Hvordan fant dere ut av dette, forresten? At han plukker opp damer på gata, mener jeg?
Det ble stille. Dønn stile. Spørsmålet til Proffen hadde utløst et eller annet som vi ikke visste hva var. Så tok Stein opp lommeboka si, rota litt i den, og slengte et fargefoto på bordet. Bildet viste Stein sammen med ei ganske søt jente, hun var nok noen år eldre enn oss. Bildet var tatt om sommeren, og de to smilte mot fotografen.
— Søstra mi, sa Stein. — Hun har gått på heroin siden hun var søtten, og hun er ei av de jentene som det gamle svinet flesker seg med! Hun ringte meg rett etter at jeg hadde havna på ”Håpet”. Stein som et uvær. Fortalte meg åssen Bjørnen så ut uten klær, og hvor han likte best å bli klødd!
— Fy faen! sa jeg. — Du har den grunn til å være forbanna på den typen, da!
— Ja. Jeg ga’n ei lekse om hva jeg mente om den trafikken der.
— Aha! sa Proffen. — Og den leksa ga du ham på kjøkkenet på ”Håpet” hvis jeg ikke tar feil.
— Riktig gjetta, Proff, sa Filla. — Han ble helt hysterisk og tok kvæletak på Stein. Måtte gi’n to tette med ei brødfjølfor å få’n til å slippe taket. Han var helt vill.
— Etterpå stakk han som heite hælvete, sa Stein. Vi låste døra etter’n, så pønta vi litt på kjækkenet og stakk vi også.
— Omtrent som jeg hadde tenkt meg det, sa jeg. — Han prøvde å bløffe oss og si at han ikke hadde vært inne på kjøkkenet i det hele tatt. Men vi så jo plasteret under æret hans. Og da vi gikk, traff vi en type som fortalte at du hadde gitt Bjørnen en på kjeften, Filla.
— To! retta Filla. — Hvem var det, forresten?
— Veit ikke. Skulle hilse fra gutta der oppe ihverfall. Trur dere er ganske populære der i går’n for tida.
Det ble stille et øyblikk igjen.
Så sa jeg: — Men han derre Bjørnen må jo i grunnen være temmelig redd for at dere skal dukke opp igjen? Jeg mener, han veit jo at dere veit…
Stein ble ivrig. — Den bakskjermen er nylakkert i løpet av neste uke, det kan du være sikker på. Det spiller ingen rolle, for det ville ikke ha vært noe bevis likevel. Det er riktig som Proffen sa, at han bare kunne ha vridd seg unna det. Sagt at det var en misforståelse. Men han veit ikke at Nina er søsrta mi, det har jeg lova henne å hold kjeft om. Der borte på ”Håpet” den kvelden sa jeg bare hva jeg mente om sånne typer som han, og at jeg kjente noen som han hadde vært i buksa på.
— Men uansett så er det jo ikke forbudt å kjøpe seg en time hos ei jente, sa jeg. — Selv om det er aldri så bedritent.
— Ta deg litt sammen, da! sa Proffen. — Jeg sa jo nettopp at disse gutta må ha noe mer på Skånseth.
— Ja, sa Filla med et triumferende glis. — Der kan dere ta dere faen på at vi har!
— Og likevel ligger dere her i dekning?
— Vi venter bare på det rette tidspunktet, sa Stein.
— Ålreit, sa jeg. — Noe dere trenger? Noe vi kanstille opp med?
Filla smilte, men rista på hue. — Nei. Men dere må stikki nå, for snart komme det noen folk med noe vi trenger. Skjønner?
Selvfølgelig skjønte jeg. De satt og venta på noe stoff av et eller annet skalg. Og jeg viste at det var fint lite jeg kunne gjøre med akkurat det da. Hadde Filla vært aleine, så kanskje. Men sammen med Stein ville han være like lett å overtale som en kampestein Og jeg hadde pokker så lita lyst til å spille rollen som søndagsskolegutt, som liksom skulle fortelle Den Fortapte Sønn hvor farlig det var å leke med disse greiene. Antakelig visste Filla det bedre enn meg, for han hadde prøvd det ut. Men jeg tenkte på mora hans, og jeg syntes at verden var håpløs og jævlig. For ei suppe Filla satt i! For ei jævlig suppe!
Jeg reiste seg og sa: — Ok, vi stikker. Men du har nummeret mitt, ikke sant? Ring hvis det er noe.
Filla så rett på meg, og alt det bråkjekke ved ham forsvant. Plutselig så han ut som en liten redd gutt.
— Du er ålreit, Pelle, sa han. — Jeg ringer hvis det er noe!
På vei ned trappene og ut gjennom bakgården hadde jeg hele tida en underlig fornemmelse. Det var noe jeg hadde sett eller hørt der oppe som lå og gnagde i meg, uten at jeg riktig kunne få tak i hva det var. Gang på gang var det akkurat som om noe dukka opp til overflata i tankene mine, men så forsvant det igjen før jeg fikk gripi tak i det.
Men da vi hadde kommet helt opp til Nybrua, var det akkurat som om lynet slo ned i meg.
— Å, faen! Jeg hogg tak i jakka til Proffen.
Han så på meg som om jeg skulle ha blitt spenna gæern. — Hav er det?
— Genseren. Genseren til Stein!
— Ja, hva er det med den?
— Den hadde digre snøstjerner på skuldrene!
BANGE ANELSER
Det gikk tre dager før ”virkeligheten” der ute i Oslos asfaltjungel begynte å røre på seg igjen.
Jag hadde holdt meg hjemme på rommet for det meste. Snakka minst mulig med de gamle, og nekta lille My adgang. Jag hadde det ikke så ålreit, for å si det rett ut. Tenkte på Filla og dette vanvittige prosjektet hans. Tenkte på genserskuldre med digre snøstjerner. Hadde det bare vært en tilfeldighet? Nei, jeg trudde ikke det. Den genseren var den samme som den som hadde vært med fotografiet av Lena. Og om og om igjen sa jeg til meg sejøclass="underline" — Og hva så da, din tulling? Hvis Lena har vært sammem med Stein, så er vel ikk det så førdømt farlig! Fyren virka jo ganske ok, han!
Joa. Reint logisk virka saken helt grei. Men det er jo ikke altid at følelsene følger logikken, da! Det jeg hadde opplevd sammen med Lena ville jeg skulle være bare vårt. Jeg ville ikke at hun skulle sammenlikne det med noe som helst.
Natt til onsdag reingte telefonen. Klokka var over ett, men jeg lå våken og tenkte på gensere og varme pupper. Var ute av senga i et byks. Nådde fram til telefonen akkurat idet fatter kom ut fra soveværelset i bare underbuksa.
— Trur det er til meg! sa jeg, og greip røret.
Filla eller Lena? Jeg veit ikke hva jeg trudde. Men jeg hadde en ekkel følelse av at telefonen var til meg, og at det ikke var gode nyheter i vente. Og da jeg hørte stemmen til Lena i røret, vinka jeg febrilsk til fatter for å få ham tilbake til soverommet. Han skjønte greia, og forsvant.
— Hallo? Det var Lenas stemme, igjen tvil om det. Men noe hadde skjedd med stemmen hennes siden sist jeg snakka med henne. Noe som ga meg en klump i magen, som gjorde meg redd.
— Pelle? Er det Pelle? Stemmen hennes var full av bly. Tung og snøvlete.
— Pelle her! Noe i veien, eller?
— I veien? Åssen da?
— Veit ikke. Du høres så gåen ut.