— Jøss! sa jeg. — Har du hold på med de greiene der?
— Ja. Det er nålekyss hele dritten. De kommer til å stå der som tatoveringer helt til jeg dauer. Men det er lenge siden jeg kutta ut. Snart sju år.
Han ble sittende og se tankefullt framfor seg før han fortsatte. — Da jeg var på din alder, var jeg fæl til å slåss, Pelle. Og seinere også. Jeg ga juling og fikk juling, og det var liksom samma faen. Men jeg har aldri slått ei dame. Skjønner?
— Klart jeg skjønner.
— Men hvis dama mi hadde begynt å gå på heroin, da hadde a’ rett og slett fått skikkelig bank. Og så hadde jeg låst’a inne i kåken. Det er jo ikke akkurat noen brukbar oppskrift for deg, men jeg hadde bare tørna helt.
— Holdt du på med det lenge? spurte jeg, og nikka mot armene hans.
— Altfor lenge. En dag er for lenge med den dritten der, men jeg sto på i over seks år. Han bretta ned skjorteermene igjen. — Og så tok det en fire, fem år å bli menneske igjen etterpå. Far din hjelp meg. Og mange andre. Og så hadde jeg såpass flaks at jeg ble lagt inn i tide. Hvis ikke hadde jeg ligget under torva nå. Så enkelt er det.
Fatter kremta. — Jeg veit jeg er fæl til å flippe med deg, Pelle. Men dette her er ikke flippen verdt! Hvor alvorlig er det med henne?
— Jeg veit ikke, sa jeg, som sant var. — Jeg bare trur at det er heroin ute og går. Faen heller, jeg har sett Petter og Lars og den gjengen der røyke hasj på skolen, og de ser da faen ikke sånn ut!
— Fortell! sa Leffy. — Åssen så’a ut?
Jeg fortalte at hun hadde stabba rundt i snøen som en olding, og om stemmen hennes som var full av bly.
— Joa, mente Leffy etterpå. — Det kan godt høres ut som om du har gjetta rektig, dessverre. Den digre handa hans landa på låret mitt med et klask. — Men der er viktig at du ikke får helt panikk! Hold hue kaldt, og tenk — det kan hende du må tenke for flere enn deg sjøl i tida som kommer. Og så er det viktig at du er klar over følgende: Det er aldri for seint å snu. Aldri! Jeg blir fyk forbanna når jeg leser i de derre drittavisene at det er så å si umulig å kutte ut heroin. Det er vanskelig, det er dritvanskelig, men det er ikke umulig! Og hvis jeg ikke tar så mye feil, og det gjør jeg faen ikke, så er ikke denne jenta noen garva narkoman. Antakelig er hun i ”prøvefasen”. Det er selvsagt ille nok, for på det stoffet der kan det gå til helvete når som helst. Men hun har helt sikkert ikke fått heroina som en inngrodd vane ennå. Det er viktig.
— Men faen heller, hva skal jeg si til henne, hva skal jeg gjøre? Da jeg så hanne der nede i Skippergata, virka det jo som om hun var fullstendig likegyldig. Sto bare der og så på mens disse to jævlene slengte meg veggimellom!
Leffy gliste. — La oss si det sånn, Pelle: Du må spille med henne på hjemmebane! På din hjemmebane! Gata er hennes bane, og sånne typer som de du nettopp har beskrevet, spiller på lag med henne der. Hvis du tenker etter, så veit du at jeg har rett. Og det kan godt hende hun hadde gode grunner til å slenge dritt om deg der nede i Skippergata. Du veit jo ikke hvor hekta hun er heller.
— Ålreit, sa jeg. — Jeg går ut fra at det ikke finnes noen vidundermedisin.
Leffy tente en Prince og blåste lufta full av røyk.
— Nei. Det finnes ingen vidundermedisin. Men hun må vekk fra gata, det er ihverfall sikkert. Vrient å få det til i en fei, særlig hvis hun ikke er hypp på det sjøl. Skal tenke over det. Har jo noen kontakter innafor den ”bransjen” der.
Han ga fatter et spark bak. — Og så er det helt utrulig hvor langt man kommer med vennskap.
— Ikke glem Lise, sa fatter. — Du hadde faen ikke sittet der du sitter hvis ikke det hadde vært for henne!
— Nei, sa Leffy alvorlig. — Vennskap og kjærlighet.
BEVISET
Proffen kom fykende nedover trappa idet jeg var på vei opp.
— Jøss, der er du jo! Hvor faen har du vært?
Han virka temmelig oppkjasa.
— Kjeller’n. Sammen med fatter og Leffy.
— Stikk opp og få på deg jakka! Filla har ringt. Han har et eller annet som han vil vise oss, og jeg har på følelsen at det er viktig.
— Viktig? Åssen da?
— Stikk opp og hent jakka, sier jeg!
Jeg gjorde som han sa. Ingen vits i å motsi Proffen når han er i det humøret der.
Og mens vi gikk raskt nedover mot Fredensborgveien og de to rømlingene, fortalte jeg likegodt hele leksa om Lena. Uten sminke.
Han stønna da jeg hadde avslutta historien min med hallingkastet nede i Skippergata. — Herregud, sa han. — Har verden gått helt av skinnene, eller åssen er det, tru?
Jeg svarte ikke.
Denne dagen var det helt unødvendig å legge seg på ringeklokka. Jeg rakk såvidt å plassere fingeren på knappen før døra åpna seg og en glisende Filla viste seg.
— Kom inn, folkens!Til oss rike!
— Rike? Har dere satt kniven på strupen til Skånseth allerede? Proffen lød andpusten og ikke så reint lite engstelig. Han hadde selvsagt skjønt det jeg hadde skjønt, nemlig at Filla rett og slett ikke hadde nok i pappen til at han kunne fungere som smart utpresser. Det var bare umulig.
— Ikke ennå, sa Filla. — Alt må gjøres i riktig rekkefølge, veit du. Nytter ikke å hoppe over noe.
— Selvfølgelig ikke, sa jeg. — Men det pengerpresstullet synes jeg du skal droppe likevel.
Stein satt i den samme lenestolen som sist. Han virka ganske oppskrudd han også. Begge to oppførte seg i det hele tatt som om de nettopp var kommet hjem fra travbanen med en stabel gryn.
— Ingen fare, sa Stein. — Dette her er så sikkert som pokker. Vi har hatt helklaff. Nå er det bare en vei å gå, og det er oppover!
Jeg var ikke så sikkert på det, men jeg sa ikke noe.
— Hva var det du ville vise oss? sa Proffen, og så på Filla. — Vi har stressa nedover i det tempoet!
— Vi skal vise dere alt! sa Filla, og brast ut i en heller tvilsom latter. — Men først skal vi ta en liten telefon. Grille grisen litt. Ikke sant, Stein?
— Det er jeg som skal snakke, sa Stein. — Det ble vi enige om.
— Alt i orden. Men vi tre andre skal høre hva som blir sagt, hvert jævla ord!
Jeg lurte på hvorfor de plutselig var blitt så åpne overfor oss nå. Ihvertfall hadde Stein holdt hardt igjen når det gjaldt disse planene sist vi var på besøk. Jeg kom fram til at det kunne bety at en del av planen, kanskje den viktigste, nå var unnagjort. Men forklaringen kunne også være den at disse gutta rett og slett måtte ha noen å skrytte for. Og det var derfor jeg var hundre prosent overbevist om at de ikke ville lykkes med det de hadde fore. For folk som ikke kan holde kjeft burde ikke leke seg på den gærne sida av loven. Det visste jeg fra krim-bøkene.
Stein fiska opp en lapp fra baklomma. En lapp med et telefonnummer.
— Skånseth? spurte Proffen.
— Vær sikker, sa tein, og løfta av røret. Vi andre satte oss på huk tett ved ham, og Filla la en møkkete finger over lepene.
Det svarte i den andre enden nesten med det samme.
— Skånseth.
— Terje Skånseth? Populært kalt Bjørnen? Alle unge gutters håp?
— Hvem er det jeg snaker med?
Han hørtes ganske rolig ut. Det kunne virke som om han hadde ført en del sånne samtaler før.
— Det er det samma hvem jeg er, Bamse! Spiller ingen rolle. Skjønner du?