— Ok. Hva er det du vil?
— Jeg vil ha penger. Detaljene kan vi jo snakke om seinere, jeg ringer bare for å forberede deg litt. For du skjønner, du blir nødt til å preike med banken din en av dagene.
Skånseth lo i den andre enden. — Penger? Det var ikke verst! Det var jammen en ny vri. Er det deg, Gunnar?
Gunnar-Filla holdt seg for munnen for ikke å buse ut med en høy latter.
— Det er det samma hvem jeg er, har jeg jo sagt. Problemet — ditt problem, altså, er at du er et svin! Det er derfor jeg ringer deg. For å diskutere hvordan vi skal klare å forhindre at hele Norges land skal få greie på det. At du er et svin, altså!
Stein blunka til oss, og var fornøyd med seg sjøl. Jeg måtte motvillig innrømme at han var ganske flink til å snakke. Enda godt at det ikke var Filla son satt med røret.
— Vel, vel, lød det fra den andre enden av tråden. — Jef skjønner at det er deg, Stein.
— Hvis du skjønner det, så gjør ikke det meg stort. Det som er viktig er at Filla og jeg har fått låne et jævla fett fotoapparat av en kompis. Det apparatet, med tele og hele styret, ikke sant? Kunne jo ikke bare sitte innendørs og fotografere hverandre, det skjønner du sikkert. Måtte jo ut i bushen og se om vi kunne få tatt bilder av noen rare dyr, eller noe sånt.
Det var dønn stille i den andre enden nå. Nei, ikke helt, forresten. Vi kunne tydelig høre at Skånseth pusta. Han benta på at Stein skulle komme til saken.
Stein fortsatte: — Ja, så fant vi på å stikke en tur oppover til Grefsen da skjønner du. Hadde fått et tips av no’n folk om at det var mye dyreliv på gang der. Og trur du ikke vi fikk tatt en hel film av selveste Bamse Brakar i hiet sitt! Og du må’kke tru at han lå og kjeda seg aleine! Det var et par kompiser av ham der også skjønner du. Også noen nette små hunn-bjørner! Veldig små var et par av de hunn-bjørnene! Skjønner hva jeg mener. Det Filla og jeg sitter og lurer på nå, er hva i alle verden vi skal gjøre med denne filmen — det er jo snakk om veldig sjeldne bilder. Kunne du tenke deg å kjøpe den? Skal vi si hundre tusen kroner? Prøvebildene er allerede på vei, du har dem nok i morra. Hvis du ikke er interessert, så veit jeg om et par aviser som er veldig kin på denslags bilder.
Nå kunne vi ikke engang høre at det ble pusta i den andre enden. Det ble helt stille lenge.
Så sa Skånseth: — Stein, du kan ikke…
Stein avbrøt tvert. — Hva er det jeg ikke kan? Før de sende meg i klørne på deg, var jeg formann i fotogruppa på skolen. Du kan tru det er blitt noen klare og fine bilder! Men ålreit, gammer’n, la oss heller diskutere delaljene når du fått sett på kunstverket. Ringer deg om to dager!
Han la på.
Filla lo lavt. — Det er ikke bare dere som kan spionere på Skånseth, folkens!
— Har dere virkelig gjort det? Tatt bilder av han og… Proffen virka usikker.
— Rett gjennom kjellervinduet, sa Filla. — Det er i kjellerstua det foregår. Foran peisen. Vinduet er bare ei smal stripe, men det var nok for oss.
— Vi gjorde en deal med Nina, søstra mi, sa Stein. — Hun får en tredjedel av spenna når dette går i boks. Vi ble enig om at hun skulle gi oss et tips neste gang det var kosekveld oppe hos den gamle grisen. Det er ikke småtteri som foregår der oppe hver gang han trommer sammen kompisa sine, det kan jeg love dere! Noe ganske annet enn når han tar seg en svipp nedom jentene som står på Bankplassen!
— Har dere bildene her? Jeg var tørr i munnen.
Filla lo. — Hør på han da! Gode gamle Pelle Pettersen er hypp på litt porno!
— Det skal han få også, sa Stein, og trakk fram en gul konvolutt.
De hadde tatt ut en hel film, akkurat som Stein hadde sagt. Og om kvaliteten ikke var fullt så bra som han hadde skrytt av, så var det ikke vanskelig å få med seg detaljene. De første bildene i bunken viste Skånseth og et par andre karer på hans egen alder. De satt rundt et lavt bord foran peisen. Jeg kjente igjen en av dem. Det var typen vi hadde hilst på ute på ”Håpet”. Flasker og glass på bordet. Rykende sigaretter. De gliste og hadde det bra, så det ut til. Men så, etter tre fire bilder, ble alt ganske annerledes. Klærne forsvant, og det dukka opp et par jenter som var like nakne som gutta. Og hva de gamle grisene foretok seg med jentene kan sikkert enhver tulling gjette seg til. Ei av jentene hadde ansiktet vendt mot kameraet, jeg kjente henne igjen som søsrta til Stein.
Filla bladde utålmodig i bunken. — Nina spiller ikke noen særlig rolle. Hun er for gammal. Det viktigste er, skal vi se… Ja, her! Han satte fingeren sin hardt ned på et av de siste boldene. — Hun der! Venninna til Nina. Såvidt over femten! Veit dere hva det betyr, eller?
— Ja, sa Proffen. — Flere års fengel for Skånseth dersom dette kommer ut.
Jeg kneip øynene hardt igjen. Følte meg slapp og rar i kroppen. Hadde lyst til å grine, hadde lyst til å spy. For jenta på bildet, hun som skulle gjøre Stein og Filla rike, var Lena!
Jeg spratt opp av stolen og løp som bare helvete.
NÅR SISTE TOG ER GÅTT
Proffen tok meg igjen nede ved Deichmanske bibliotek. Øynene mine var fulle av tårer, og jeg brakk meg om og om igjen, men ingenting kom opp.
— Hva faen er det i veien med deg? Pelle! Han rista meg kraftig. — Hva er det?
Jeg forklarte ham hva som var i veien.
Han støtta meg bort til trappa til biblioteket, og vi satte oss på den kalde steinen.
— For ei suppe! sa Proffen. — Faen i helvete for ei suppe!
Jeg orka ikke å si noe.
Proffen fortsatte: — Vi må få dette i havn på en eller annen måte, Pelle! Vi må!
Jeg var mest opptatt av hvordan jeg sjøl skulle komme meg i havn da, men det var klart jeg var enig. Måtte bare prøve å komme meg litt til hekteneførst. Måtte presse vekk visse bilder som til stadighet dukka opp i skallen.
Vi satt lenge uten å si noe.
Men til slutt tok Proffen ordet igjen. — Det er på tide vi legger opp en strategi!
— Hva da? Strategi?
— Det betyr at vi må begynne å handle litt mer ut fra en plan! Til nå har vi jo bare gått rundt og surra! La meg tenke. Hva er det som er aller viktigst akkurat nå?
— Lett, s jeg. — Lena er viktigst.
— Klart. Men alt henger sammen i denne saken her. Det er også forbanna viktig at Stein og Filla gir opp planene om å presse Skånseth for penger.
Det var jeg ikke så sikker på lenger. — Hvorfor det? Synes du han har fortjent noe bedre?
— Nei. Jeg synes han har fortjent noe mye verre! Hør her! Det er for lettvint at han bare skal betale seg ut av dette her. Gutta krever hundre tusen, ikke sant, og de spenna kan han skaffe så lett som bare det. Husk på at det er to andre med på de bildene også. De er sikkert ikke mer interessert i at dette kommer ut enn det Skånseth er. Det blir litt over tredve tusen på hver det, Pelle, og det er bare smådrops. Dessuten kan hele opplegget ryke for Stein og Filla — og det betyr at de kommer til å sitte like lenge i fengsel som Skånseth og Co! Det synes jeg ikke de fortjener!
— Skal vi kunne forhindre det, må vi rappe både bildene og filmen, sa jeg oppgitt. — Høres lett ut!
Proffen pressa fram et smil, og rota i jakkelomma. Kom opp med et knippe med tre nøkler på. — Det lå et knippe på bordet der oppe. Makan til dette. Dette her fant jeg på en spiker i gangen idet jeg stakk. Jeg kan selvsagt ikke garantere det, men jeg trur vi har inngangsbilletten til kåken her!
Det virka sannsynlig. Tre nøkler. E’n til utgangsdøra, e’n til postkassa, og e’n til leiligheten.