Vi holdt på å fryse beina av oss. Kulda krøyp på utover kvelden, og Oslo sentrum ble et jævlig sted å være. Etter en time på kryss og tvers uten resultat, satte vi kursen mot snackbaren der jeg hadde truffet Lena første gang. Proffen hadde hundre spenn på seg, og reiv i kaffe. Vanligvis drakk ingen av oss kaffe, men denne kvelden hadde ingenting med ”vanligvis” å gjøre. Vi trengte å få i oss noe varmt, så enkelt var det. Vi pøste på med fløte og sukker, og den svarte guffa ble faktisk ikke så verst.
— Hva gjør vi etter kaffen? sa Proffen.
— Bankplassen, sa jeg. — Og strøket rundt. Og etter det, tester vi Stenersgata igjen.
— Og Oslo S?
— Nix. Alle som har noe som helst med miljøet å gjøre kommer til å skygge unna det stedet der i kveld. Det er sikkert sint av purk overalt der inne nå.
Han nikka. — Du har sikkert rett. Og hvis vi ikke finner henne?
— Da får du stikke innom mutter og fatter når du kommer hjem, og si at jeg har noe å gjøre i natt!
— Skjønner. Men jeg kommer ikke til å gå hjem, jeg heller!
Jeg drakk ut. — Du er en god kompis, Proffen! En jævla god kompis!
— Ikke tull! Det er vel snart på tide at jeg blir presenterert for dama di, eller hva?
— Ja, sa jeg. — Det er på tide. Jeg holdt på å begynne å grine, men klarte å ta meg inn.
Det som skjedde i løpet av de to, tre første timene etter at vi hadde forlatt snackbaren, var så inn i ræva kjedelig at jeg ikke gidder å beskrive det engang. Vi tråkka rundt i strøket uten å oppleve annet enn kulda, pluss en del fulle restaurantgjester som var på vei hjem. Nede på Bankplassen og i gatene rundt, sto en del jenter og hang, men det ble færre og færre av dem etter som timene gikk og kulda ble verre. Hvis jeg ikke tar mye feil, lå tempen på rundt femten minus.
I Strenersgata var det også glissent med folk. Den hissige jenta som hadde bedt oss dra til helvete tidligere på kvelden, vat borte nå. Hvor hun hadde dratt, var ikke godt å si, men det var sikkert ikke til himmelen.
Jeg var letta. Orka ikke å få mer kjeft den kvelden.
Borte ved en parkeringsplass sto ei enslig jente med veska under armen. Hun var dritings, og hadde nettopp spydd fra seg ei varm kake som lå og dampa i snøen.
— Lena? sa jeg. — Har du sett Lena?
Hun så på meg med svømmende øyne. Virka som om hun trudde jeg kom fra en fremmed planet.
— Lena?
Jeg holdt bildet av Lena opp foran henne. — Det er Lena!
— Å, hu! Hun vakla, og Proffen tok tak i henne.
— Slipp, din drittsekk! Hun reiv seg løs og gikk nesten overende.
— Vær så snill! sa jeg. — Det er viktig!
Hun stabla seg opp i stående stilling igjen. Skulte på Proffen. — Kan’ke la vær å klå, hva?
— Drit i han! sa jeg. — Har du sett Lena?
Hun fokuserte blikket på meh nå. Gjorde hva hun kunne ihvertfall. Så smilte hun sånt Charley Brown-smil, og stakk høyre armen opp i været. Tommelen hennes vippa bakover, pekte inn mot den mørke parkeringsplasse. — Den grønne kjerra! Men det er best du venter til hu er ferdig.
Jeg snudde på hæla, og skjønte med en gang at jeg hadde tapt. For ”den grønne kjerra”, en rover, rulla nå sakte ut i gata et stykke på nedsida av oss. Da den holdt an noen sekunder under ei gateløkt, kunne jeg tydelig se at det satt to personer i forsetene. En voksen mann, og… Jeg var sikker på at det var Lena!
— Faen! ropte jeg. — Faen i helvete, Proffen, nå mister vi henne!
— Ikke tale om! sa Proffen. — Der kommer det en taxi!
Og det fantastiske skjedde. I sakte fart kom en kremgul mercedes kjørende, den svingte lydig inn til sida da Proffen vifla med handa. Vi heiv oss inn i baksetet.
— Veit det høres dumt ut, sa Proffen til sjåføren. — Men vær så snill og heng deg på den grønne roveren der framme!
Sjåføren knegga og tråkka på gassen. — Hardyguttene på oppdrag?
— Sånn omtrent, sa jeg, og kasta et bekymra blikk på taxameteret.
Proffen dytta meg i sida. — Slapp av! Vi kommer et stykke for åtti spenn.
— Se! sa jeg og pekte.
— Har alt sett det. Proffen lente seg tilbake. — Han har ikke fått lakka bakskjermen sin ennå.
— Kompisen til Skånseth! Han var jo med på et par av bildene!
— Han var veldig med. Han kommer til å ryke inn så det koster når vi er ferdig med ham.
Taxidriveren snudde seg plutselig idet vi stoppa bak roveren på rødt i et kryss. Han så alvorlig på meg. — Hva er det egentlig dere er ute på, karere?
— Ikke noe særlig, sa jeg så kjekt jeg kunne. — Vi skal bare sørge for at den drittsekken som sitter i bilen der framme kommer til å måtte fortelle en dommer hvorfor han driver på med mindreårige jenter!
Det ble grønt. Taxikisen gira om, og bøyde seg ned og skrudde av taxameteret. — Ok, gutter. Da kjører vi!
Det ble ikke så lenge turen. Vi fulgte etter bilen til et sted som etterhvert begynte å bli velkjent for oss, nemlig Fredensborgveien. Her sakka sjåføren av roveren betydelig av på farta, før bilen til slutt stoppa helt, litt på oppsida av krøsset der Rosteds gate kommer opp.
— Javel ja, mumla Proffen. — Tenker jeg veit hvilken adresse han er på jakt etter.
— Kjør litt videre! sa jeg. — Parker litt lenger opp i gata!
Sjåføren grynta et eller annet til svar, og gjorde akkurat som han ble bedt om.
Jeg åpna døra på min side, og byksa ut. — Vent! skreik jeg til taxisjåføren, og smelte døra i etter meg. Det sinnet som hadde kokt i meg da vi kom ut fra kåken til Gokken, hadde ikke gitt seg. Snarere tvert om.
Jeg nølte ikke nå. Ikke i det hele tatt! Nå måtte det bli slutt på at Pelle Pettersen tulla rundt som en skremt kanin! Jeg løp rett bort til den høyre bildøra på roveren og røska den opp.
Lenas forskremte ansikt så opp på meg. — Pelle!
— Ja, du kan banne på at det er meg! Jeg tok tak i skuldra hennes. — Ut! Kom igjen, for faen!
Typen bak rattet hang seg på. — Hei, hva er dette for noe?
Men akkurat da dundra Proffen løs med knyttneven på sidevinduet hans. Fyren bråsnudde, og jeg fikk Lena ut av kjerra.
— Hva i HELVETE! kom det innefra bilen, og jeg bøyde meg ned og så at Proffen trøkte et av bildene mot bilruta. Lyset var på inne i bilen, og han måtte ha sett alt som var å se veldig tydelig.
Fin avledningsmanøver av Proffen, selvfølgelig — men reaksjonen ble kraftigere enn venta. I et sprang var kisen ute av bilen, og tok kvelertak på Proffen. De tumla over fortauet og inn mot en husvegg. Jeg skulle akkurat styrte til unnsetning da en svær skygge kom imellom. Ja, han var virkelig en diger rugg! Jeg hadde ikke lagt merke til det da vi satt inne i drosja.
— Et øyeblikk, mister! Taxidriveren smelte til typen så han for baklengs bortover i søpra, mista balansen og gikk rett på ræva. — Disse gutta er mine kunder, skjønner!
— Utpressere! skreik manen. — Du hjelper to utpressere, du kommer til å få flere års fengsel!
Proffen rista på hue og harka og hosta. Så bort på mannen. — Skal vi vedde på hvem av oss som kommer til å sitte lengst?
— Jeg skjønner ikke noe, sa Lena. Hun virka trøtt og sliten. — Hvordan fant dere meg her?
— Lang historie, sa jeg. — For lang. Skal vi stikke med en gang, eller skal du ut og leke med de store gutta igjen?
Hun så i bakken. — Det der nede i Skippergata var ikke meninga. Jeg mener… Måtte bare late som om jeg ikke kjente deg, ellers hadde Finn og Arne blitt helt sprø. Og så var jeg helt gåen fordi du så på meg… Så meg sånn.