— Drit i det. Men hvis du ikke har noe mer å diskutere med den kisen der borte i sørpa, så la oss til helvete komme oss vekk herfra.
— Veit ikke. Det er noe med noen bilder. Han sier de kan komme til å skade meg på en eller annan måte.
— Skade deg?
— Å Pelle, du skjønner ikke noe av dette her!
Jeg så henne rett inn i øynene. — Jeg veit alt, Lena! Hele greia! Hvordan fant han på at du kinne lede ham til Stein og Filla?
— Han veit at jeg kjenner Stein. Gjennom Nina. Og så kom jeg til å tenke på det du hadde sagt. Kåken til Gokken. Hun så opp på meg, og æynene hennes var fulle av tårer. — Pelle du…
— Ikke si noe, sa jeg og klente henne. — Sett deg inn i taxien så lenge.
Sjåføren og Proffen sto fremdeles og krangla med typen, som nå hadde kommet seg på beina igjen. Han skreik og ropte at han var en mann med en solid posisjon, og at han ikke behøvde å finne seg i slikt fra en råtamp av en sjåfør. Men da sjåføren tilbød seg å kalle opp purken over anlegget sitt, ble det stille.
Vi gikk tilbake til billen. Jeg satte meg bak sammen med Lena, og Proffen tok plass ved sida av sjåføren. Jeg skulle akkurat til å si takk, da Lena gjorde det isteden.
— Takk! Hun tok sjåføren i armen og lente seg framover. — Det er ganske lenge siden jeg begynte å ønske meg at noen skulle gjøre det du nettopp gjorde. Du skulle bare slått mye hardere!
Sjåføren gliste og var smigra. — Å, han var jo bare en liten dott! Gjorde han deg noe? Han starta opp og harva avgårde.
Lena begynte å le bittert, før latteren plutselig gikk over til sår gråt.
— Såpass, sa sjåføren. — Beklager.
— Du har ikke noen grunn til å beklage deg, sa Proffen. — Av alle Oslos taxisjåfører må vi ha truffet på den kuleste! Gidder du svippe oss opp på Torshov? Fatter betaler sikkert.
— Glem det. Du kan rive i en øl på meg når du blir over atten, ok?
— En helaften. Men jeg blir nødt til å be deg om navnet og adressa di. Du kommer til å måtte vitne i en rettsakk.
— Mot han derre fløtepusen som stupte kråke i sørpa nå nettopp?
— Ja. Blant annet mot ham.
— Det skal bli meg en sann fornøyelse. Vittkortet mitt ligger i hanskerommet.
Det måtte jo bli en jævla baluba nå. Det blir det når du kommer ramlende hjem klokka to om natta og har glemt å ringe og si fra på forhånd. erst var det selvsagt for Proffen, for folka hans var gamle og lettskremte, de satt alltid i nattøyet og beit negler hvis Proffen var seint ute. Og nå var det ikke bare seint, det var jævla seint!
— Du får bare forklare hele smørja, sa jeg til ham da vi skiltes i trappa.
Proffen svelga to ganger og fant fram nøkkelen. — Er neimen ikke sikker på a det er beste.
— Forresten, sa jeg. — Bildene. De må jeg ha.
Jeg fikk dem.
— Bildene! nesten skreik Lena, da jeg fikkkonvolutten av Proffen. — Har dere bildene?
— Ja, sa jeg. Følte meg jævla brydd. — Vi måtte rappe dem for at ikke Stein og Filla skulle rote seg helt ut på vidda.
Jegistrerte at Proffen heiste på skuldrene og sklei stille i leiligheten.
Lena begynte å grine for alvor nå. — Få dem! Fy faen Pelle, få dem! Det er Nina og jeg som…
Jeg greip henne, og tørkte henne dønn tett inn mot meg. — Nina er død, Lena! Hun satte ei overdose tidligere i kveld!
Hun kjempa og ville fri, men jeg holdt henne fast.
— Det er ikke sant, det er ikke sant! Hun banka løs med nevene sine mot ryggen min, men jeg visste at det ikke var meg hun sloss mot, men den bedritne virkeligheten.
— Jo, sa jeg. — Det er sant. Og hvis dy tenker deg litt om, så veit du om et par karer som har en god del av skylda for at hun er død. Du må knekke de gutta, Lena. Bildene må aldri bli gitt tilbake til dem, ikke for noen pris. Men for at vi skal komme noen vei, er det helt nødvendig at de havner i en rettssal.
Hun var blitt helt myk og tung nå. Et øyeblikk trydde jeg hun hadde svima av. Så hørte jeg stemmen hennes fra langt inni dynejakka mi. — Ålreit, Pelle. Det blir et helvete, men ikke verre enn det helvetet jeg allerede har gått igennom. Du har rett. Vi må knekke dem!
Men det var ikke bare folka til Proffen som satte oppe og venta den natta. Jeg hørte den skingrende stemmen til mor mi idet vi kom inn i gangen. — Du kunne kanskje gidde å ringe, da, hva?
Jeg svarte ikke. Blinka bare til Lena som sto ved sida av meg, stiv som en påle.
Så sto hun i døraåpninga. Mutter. Og jeg ønska bare at golvet skulle åpne seg under meg, så jeg kunne forsvinne! For mutter har dessvarre en jævla uvane, eller hva jeg nå skal kalle det. Om vinteren flyr hun rundt med lange manneunderbukser på seg!
Å Gud, hun var litt av et syn! Med en halvrøykt tullings i høyre munnvik, håret til alle kanter, åpen golfjakke, sånn at de digre muggene hennes kunne titte nysgjerrig fram hele tida — og den forbanna hvite makko’n, med knær, og skrævet midt nedpå låra! Det nytta ikke å luske unna og late som om hun var normal nå. Det var bare å gå rett på sak og være kjekk i kjeften, så kinne kanskje en siste rest av ære reddes.
— Der har du svigermora di! sa jeg til Lena. — Det er ikke noe å gjøre med det!
Mutter var hely lamma av overraskelse et sekund eller to. Det var første gang jeg hadde presentert henne for ei dame jeg var glad i. Hun fikk trøkt fram et forvirra smil, mens hun putta puppa på plass og gjorde alt hun kunne for å se ut som folk.
— Hei! Kom inn!
— Hei, sa Lena. — Beklager, altså! Hun virka redd.
Det skal sies til mutters fordeclass="underline" Hun er nokså rask i toppen. Ikke som far min, som stort sett ikke skjønner et jævla poeng selv om han blir forklart det. Mutter skjønte øyeblikkelig at det var noe alvorlig på gang. Hun ga meg et raskt øyekast, så hjalp hun Lena av meg jakka, og halte henne inn i stua.
Fatter satt og sov i stresslesen. Fullt påkledd, og med øretelefonene på seg. Typisk fatter. Han pleir alltid å sovne med øretelefonene på seg. Ikke begriper jeg åssen han får det til, for han kjører alltid på full guff. Selv der jeg sto, midt i stua, kunne jeg høre at det var Stones som spella ”Jumpin’ Jack flash”.
Jeg ruska forsiktig i ham idet mutter og Lena satte seg. Han våkna brått, og så seg forvirra rundt. — Øh? Han fikk av seg øreklokkene.
— Øh! sa jeg. — Akkurat. Jeg trur du og jeg skal gå ut på kjøkkene og lage noe kaffe.
— Kaffe? Nå? Han så på klokka, og så gikk det liksom plutselig opp for ham at Lena satt der. — Jøss, hei!
— Hei. Jeg heter Lena.
— Bra navn. Rolf her! Fatter og Lena rista hender. — Men ærlig talt, folkens — er det ikke litt seint med kaffen nå?
— Trur ikke det, sa jeg. Jeg hadde en mistanke om at denne natta kom til å bli jævla lang.
Fatter ble stående og blunke. Det begynte omsider å tikke og gå oppi bakhue hans. Hadde vel ikke helt glemt den samtalen vi hadde hatt nede i kjellerboden samme ettermiddag. — Hrm. Ja. Kaffe, ja! Han virra rundt seg sjøl. — Kaffe skal bli! Og noe å bite i også, kanskje?
— Jeg skal hjelpe deg, sa jeg.
Lena så i golvet. Hun hadde begynt å grine igjen. Jeg satte meg på huk og la armen rundt henne. Fikk tak i oppmerksomheten hennes, og pekte på mutter. — Du kan snakke med hun der. Hun ser sprø ut, men hun er ok. Også jobber’a nede på Krisesenteren. Hun skjønner oppleget!