Mutter vinka meg vekk. — Ålreit, jenta mi, hva er det det dreider seg om?
Lena svarte ikke. Satt bare og hulka.
Jeg gikk ut i gangen og fiska fram konvolutten med bildene. Smelte den rett i fanget på mutter. — Dere to må bli enige om hva som bør skje med de gutta som er med på disse bildene, sa jeg. — Og forøvrig så er Lena såvidt fylt femten!
Jeg dro med meg fatter ut på kjækkenet, og lukka døra etter oss.
— Javel, sa fatter, og tappa vann i kjelen. — Så nå er det full brannalarm?
— Det kan du skrive opp!
— Men hun var da nykter nå?
— Hun var verre problemer enn heroin, fatter.
— Hva? Verre problemer enn heroin? Hva faen?
— Jeg trur ikke hun var brukt det så lenge. Problemet er at noen har brukt henne. Og jeg har en mistanke om at det har vart mye lenger!
Gammer’n sa ikke noe på en stund. Sto bare og så rett ut i lufta, mens han klemte begge nevene om en stolrygg så knokene hvitna. Det var ikke nødvendig av ham å si noe heller. Jeg visste at han sto der tenkte på lille My som lå inne på soverommet og klamra seg til den rosa bamsen sin med tommer’n i kjeften.
Fatter og jeg ble sittende på kjøkkenet i nesten to timer. Kaffen helte vi over på ei tv-kanne så den skulle holde seg varm. Ingen av oss ville så mye som gløtte på døra til stua. Det som foregikk der inn var jentegreier. Jeg forklarte ham åssen alt lå an. Hele leksa, så han kunne se sammenhengen.
Han svarte ikke stort. Satt for det meste og rista på hue, og virka gammal og gåen. Slurpa kaffe.
Klokka kvart over fire om morran kom mutter ut til oss. Dumpa ned i en stol, la haka i henda og stirra rart på meg.
— Kaffe? sa jeg. — Lena?
— Lena sover, sa hun. — Som en stein.
— Javel. Og?
Mutter fikk kaffekoppen og tok en drøy slurk. Så sa hun til fatter: — Bevare meg vel så idyllisk det var da vi lekte blomsterbarn i Slottsparken i gamledager, Rolf!
— Ja, sa fatter, og kasta et blikk ut i natta. — Du bør ikke fortelle meg at det er over, det har jeg visst lenge.
Mutter nikka.
— Drit nå i gamledager da, sa jeg. — Hva kom dere fram til?
— Har du sett de bildene, Pelle?
— Ikke drit deg ut, da! Selvfølgelig har jeg sett dem! Måtte jo bryte oss inn for å tak i dem, til og med.
— Ja, ja, sa mutter trøtt. Hun begynte å rulle en røyk. — Jeg hadde jo håpa at du skulle bli voksen på en litt mindre jævlig måte.
Hun retta ryggen, slikka på papiret, og fikk fyr av fatter. — Jeg har allerede ringt med jentene på senteret. Lena blir med meg ned dit i morra. Hun trenger hjelp. Hjelp med alt, absolutt alt. Og jeg kommer til å gå med henne til purken og levere anmeldelsen på disse svina etterpå. Hun så på meg med dette rare blikket igjen. — Lena sa at du hadde bedt henne om det. At hun hadde lova deg det?
— Ja, sa jeg. — Det var vel ikke stort å love. Er ikke det helt naturlig, da? At disse typene får svi?
— Du er ikke helt voksen enda, altså. Mutter smilte trøtt. — Åssen trur du det er å stå i en rettssal og preike om alt dette her? For Lena, mener jeg.
— Ålreit, mumla jeg. — Jeg skjønner. Merka at jeg rødma. Den der hadde vært passe dum!
— Veit dere hvem de andre typene er? spurte fatter. — Denne Skånseth sitter jo solid nok i klisteret, men hva med de andre?
— Ingen fare, sa mutter. — Lena har hatt mer enn nok tid til å bli kjent med dem, alle tre.
— Og mora hennes? sa jeg.
— Det vanlige opplegget. Alkohol og nerver. Synes ikke det har noen hensikt å ringe henne på denne tida av døgnet, det får vente til i morra det også.
— Men hvordan havna Lena opp i all denne dritten? sa jeg.
— Gjennom Nina. Denne venninna. Det er fort gjort, Pelle. Når du må klare deg sjøl fra du er bare ungen.
Vi ble sittende og preike i nesten en time til. Og selv om jeg fremdeles var så opprørt at jeg dirra av alt jeg hadde hørt og opplevd denne dagen og natta, merka jeg at jeg begynte å bli så sigen at jeg nesten ikke klarte å holde øynene oppe lenger.
— Må bare sove, gjepa jeg. — Svimer av snart. Håper dere skjønner at en av dere må skrive ei falsk melding til meg i morra.
— Selvsagt, sa fatter.
— Ligger Lena på stua?
— Nei, hun ligger i senga di, sa mutter.
— Ålreit. Så legger jeg meg på sofaen.
— Det synes jeg ikke, sa mutter. — Bare fordi vi er hjemme? Gjør sånn som sist du, Pelle. Og hold godt rundt henne!
”Ikke gjør som mora di sier,” sa Karius og Baktus i boka til Thorbjørn Egner. ”Ikke gjør som mora di sier.”
Det siste jeg tenkte før jeg sovna tett inn mot ryggen til Lena, var at de gutta der ikke hadde skjønt noe særlig.
I ENDEN AV TUNELLEN ER DET ALLTID LYS
I tida framover ble Lena boende nede på Krisesentret, men hun var i grunnen nesten like mye hos oss. Mutter var ikke så fornøyd med den ordninga, for det hendte at Lena fikk skikkelig sug på dop, og da stakk hun på byen og måtte hentes tilbake. Et par ganger kjørte jeg rundt med Leffy i den gamle lastebilen og jakta på henne, og hun og Leffy fikk etterhvert god kontakt. Leffy kunne oj alle knepa fra gamledager, og han var ikke av den typen som havna på ryggen i sørpa dersom vi fant Lena sammen med et par karer over atten. Sant å si så etterlot han seg en brukket kjeve og minst tre solide blåveiser der nede i sentrum.
Men det var klart for alle: Lena måtte ut av byen dersom det skulle bli noe fart på livet hennes. Hun måtte vekk fra alle fristelser på gata, hun måtte vekk fra alt som kunne minne henne om fortida. Og hun måtte bli borte lenge. Jeg krympa meg bare ved tanken, men innså selvsagt at det var riktig.
Vel. Barnevern og alle mulige etater jobba på spreng for å finne en plass til Lena, iallfall sa de at de jobba på spreng. Men det var mutter og Leffy som omsider klarte å få henne inn på et kollektiv i nærheten av Arendal.
Og en søndag morra rett over jul stilte Leffy utafor huset vårt med lastebilen sin. Vi hadde avtalt at jeg skulle bli med og følte Lena nedover. Egentlig var det visst sånn at det skulle ha vært med en fra Barnevernet, men Leffy ordna den biffen. Har alltid vært flink med kjeften, Leffy.
— Hei!
Jeg slengte inn ei veske med noen brødskiver og et par cola, og svingte meg opp ved sida av ham.
— Hallo, makker! Ready for take off? Han rulla røyk med den ene handa og pella seg i nesa med den andre.
— Jeg er klar. Jeg tørka av ruta, og Leffy sleika på limet og trilla ferdig sigaretten.
— Forresten, sa jeg. — Vent et øyeblikk! En skikkelse som virka jævlig kjent kom ruslende oppover mot oss. Det var Filla!
Med magen full av nerver hoppa jeg ut av bilen og gikk for å møte ham. Regninga for det knuste kjøkkenet hadde Stein og han sluppet å betale — men han kunne jo ha nok av grunner til å være sur likevel. Verken Proffen eller jeg hadde tort å ta kontakt med ham etter at vi ødela opplegget.
Vi ble stående og se på hverandre. Så gliste Filla plutselig, og jeg fant ut at det var lett å gliste, jeg også.
— Du er altså ikke så veldig forbanna?
Filla rista på hue. — Nix. Ikke i det hele tatt. Det var jo et fett opplegg, men… Etter at Nina daua, datt liksom alt fra hverandre. Jeg trur Stein og jeg hadde kommet til å gjøre akkurat det samme som dette etter at vi fikk den meldinga. Ville bare ha de gutta inn.
— De ligger tynt an, sa jeg. — Mutter preiker om fem, seks år.
— Litt lite, sa Filla, og tente opp en røyk. — Men det svir nok.