— Ja, sa jeg. — Det svir nok. Åssen står det til med mora di?
Filla lyste opp. — Ja faen, veit du hva, det går faktisk mye bedre! Hun er jo ganske skeiv ennå, men hun har begynt å rote rundt med en sånn derre gåstol. De snakker på at hun kanskje kan komme hjem rett over nyttår. Må ha hjelp til alt mulig, selvsagt, men likevel.
— Det er vel ikke noe problem, sa jeg. — Du er jo der!
Han så på meg, og dro hardt av røyken. — Ja, du kan banne på at jeg kommer til å være der! Og Lena, åssen ligger det an med henne?
— Ålreit. Bedre, ihvertfall. Leffy og jeg kjører henne ned på Sørlandet nå.
Filla nikka. — Smart. Er Proffen hjemme?
— Satt og åt frokost for fem minutter siden ihvertfall.
— Da stikker jeg oppom og ser om jeg kan få snoka til meg litt av det hjemmebakte brødet til mora hans. Hils Lena!
Han forsvant inn porten, og Leffy og jeg skjøt fart nedover mot Krisesenteret, der mutter venta på oss sammen med Lena.
Det ble en fin tur nedover. Vinteren hadde liksom ”satt” seg nå, det var ti, tolv kuldegrader, og landskapet nedover var dekka av fin tørr snø. Det var som å kjøre tvers igjennom et landskap fra et eventyr. Og der jeg satt med Lena klemt tett inn mot meg, tenkte jeg at det jeg hadde opplevd den siste tida på mange måter også var litt av et eventyr. Grotesk og jævlig, akkurat som i de gamle folkeeventyra. Død og fordervelse, og bånnkjipe troll. Men slutten! Det er tross alt slutten som teller! Og når jeg gløtta bort på Lena, på de spill levende kineser-øynene hennes, og på de myke kinna som kulda hadde gitt en hektisk rødfarge, da følte jeg meg bare jævla sikker på at hun ville komme til å klare det. Det ville bli tøft som pokker, og hun hadde en lang vei å gå — men hun var en av dem som ville fikse det.
Og mens jeg satt og tenkte på alt dette, feide vi rett inn i den tunnelen som kalles ”Sørlandsporten”. Mørk tunnel, møkkete issvuller nedover veggene.
Leffy pekte mot utgangen i den andre enden, et lysende blått hull. Sola som fikk det til å gnistre i snø og is. — Ser dere, eller? Lena! Få opp øya, da! Er du med?
Lena så mot åpningen, og smilte til ham. — Jag håper du ikke har tenkt å si noe jævlig smart og poetisk nå?
Leffy kremta. — Tja. Nei, jeg kan godt holde helt kjeft jeg, det er ikke det.
Lena og jeg begynte å le, og til slutt lo Leffy også.
— Ville bare prøve å preike litt i sånna bilder, ikke sant?
Lena pressa seg enda tettere mot meg, og plutselig fikk jeg et kyss i øret som jeg kjente helt i tærne.
— Venter du på meg? hviska hun. — I den andre enden av tunnelen?