Worr, Varsler; Bæs, Bers;
stumlend, usikre i Gangen; bundt, klodse noget;
Swot, sort; Maløtot, Malurt; Klont, Byldte.]
Vinteren 1913.
BØRN FRA GYDEN.
»Jeg er vel kun en lille Pige
men faar jeg Mad og bliver stor
og faar jeg Sorgen til at vige,
saa skal jeg rigtig hjælpe Mor;
faar vi saa begge to en Kjole,
og jeg lidt bedre Sko til Skole,
saa har jeg ingen Ønsker fler,
naar Mor blot ikke græder mer.«
»Og jeg er én af de smaa Drenge,
som gjerne vilde gjøre Gavn,
men som har sultet altfor længe
i dette rige Kjøbenhavn,
men fik engang jeg nok at spise
saa sang jeg vist en anden Vise,
blev Hosten kvit, som nu jeg har,
og skulderbred og stærk som Far.«
Saa er vi Børn fra Kvist og Kjælder
-ak, tusind vil kun halvt forslaa! -
for hvem det Liv og Helse gjælder
at kunne ud til Solen naa.
Det er saa tungt paa kolde Stene
som Barn at gaa forknyt og ene,
at vide Dagen er saa nær,
mens Mørket altid ruger her.
Nu kredser Fugl om Danmarks Strande,
kun Vingens Skygge kjendes her -
der lyder Sang fra Skovens Rande
og Kuk fra lave Elmetrær;
men vi med Barnets Sind og Længsler
-hvi spærres vi i disse Fængsler?
Skal alt faa Blomst og gro igjen,
og ikkun Barnet visne hen?
Nej hjælp os til, før mat vi segne,
at faa vort Skud i Solen op,
hjælp paa det sunde Hjærtes Vegne,
før Ormen huler ud vor Knop.
Kanske det Barn, som Lykken vrager,
skal bære Sten af Danmarks Ager,
naar Kløgt og Flid hos hjulpen Mand
har hædret Barnets Fædreland.
30/3 1913.
SÆDEMAND.
En Bonde med sin Sædekurv -
det er for mig et Højtidssyn!
Naar Haren løb saa tung og trind,
og Løvet frynsed Skovens Bryn,
da skred han fra sin Ladeport
med Kurven paa sin venstre Lænd
didud, hvor Marken venter tavs
med voxen Daad til voxne Mænd.
Med Haanden i den gule Sæd
og Brystet frit mod Vinden op
hans Syn omspænder varmt den Jord,
hvor Harven gaar til Hyp og Hop.
I næste Nu hans tunge Sko
vil stempe Mulden dybt og fast,
mens Sæden spredes for hans Fod
i lange runde Nævekast.
Og Kurven knirker mod hans Lænd,
og Kjærner gule, Kjærner graa
de borer i den varme Muld,
og Solen dynger Guld derpaa.
Og Lærker synger, Græsset gror,
og Bier gaar i Blomsterdans,
og hvad paa Valborgdag blev saaet,
skal staa i Flor omkring Sankt Hans.
Det gror, vort kjære danske Brød,
det gror i Sol, det gror i Sang,
det gror i Arbejdsdagens Stræb
som under stille Kirkegang.
Det gror, det gror -i Majnatsregn,
det gror i Dug ved Solhverslag,
naar Havrens Toppe ringler fint
til fjerne Klokkers Bedeslag.
O, Bonde med din Sædekurv
og i din grove Arbejdsdragt,
du tykkes mig i denne Stund
med selve Evighed i Pagt.
Imens du som en Offerpræst
henskrider tavs og alvorsfuld,
du signer med din højre Haand
den sorte grødesvangre Muld.
Tak, Bonde, med din Sædekurv!
Lad Landet grønnes i dit Spor,
saa vi med Stolthed Aar for Aar
tør pege paa den danske Jord.
Saa længe du i Furen gaar,
saa længe du har Arbejd kjær,
skal Danmark lægge Fold til Fold
i Sol og Storm og Bygevejr.
10/5 1913.
UNG VISE.
Alle mine Længsler de smyger sig om dig -
did_deli, om dig! dud_deli, om dig!
Bare en af dine nu gik den halve Vej -
did_delu og did_deli -til mig!
Alle Havens Blomster de dufter kun om dig,
diddeli -om dig! duddeli -om dig!
Rose og Reséda og Lind og Volverlej -
diddelu og diddeli -om dig!
Pløjer jeg min Ager, da synger jeg om dig -
diddeli -om dig! duddeli -om dig!
Lærken over Ploven med Sangen hjælper mig,
diddelu og diddeli -om dig!
Biers Nyn og Sødme -alt minder mig om dig!
diddeli -om dig! duddeli -om dig!
Al min Gjerning bliver ved dig en Blomsterleg,
diddelu og diddeli -om dig!
Sidder jeg i Kirken, jeg tittet hen til dig,
titterli -til dig! -tutterli -til dig!
derfra op til Altret, hvor du vil staa med mig -
diddelu og diddeli -med mig!
19/8 1913.
GAMMEL JEHANNES HANS NØJESVIS.
Æ Klokk haar slan æ Or er gan -
en nøj vil rist si Ving,
den haar en gylden Kied te somm,
en Sel te flir dje Bring.
Æ Kokk ka gaal dje Kraaser krumm,
men ingen ved, hwad Or de'el komm.
Aa-e-ja!
Hwem der en jenle Kik maatt ha!
Men render end di Klokk i Sto,
Worherr haar jen, der gor!
Den sædr æ Tid, nær aalt ska gro,
og toler ett, det stor.
Aak, fæk a søen en Nøjesgaw,
da vild a gled mæ aall mi Daw.
Aa-e-ja!
A for den Ot, som a ska ha!
Men helsen er der faa tefreds
ved denne Verdens Burd,
far de faar min og anner djes
rajt grundig o æ Jurd.
Men kund enhwer bestemm æ sjel,
da skuld I baare si en Spel
-aa-e-ja!
hwad Nøjesgaw enhwer vild ta!
Mi Nobo Trowls han vild nu drikk
fræ Maan te Awtensend,
saa du kund po hans Øwn prikk,
imen æ Glajs han vend;
en Kuen, der villig bor for Burd,
en Bimpel som en Oxehued
aa-e-ja -
det war den Gav te Trowls vild ha.
Wor Slagter han haaj ett imud,
te Folk vil rigtig fraas,
te vi gik forlænds te æ Burd
for ret aa fyld wor Kraas;
det war hans Handl aa si opo,
te stue Swyn de od dem smo,
aa-e-ja -
det Syn han lig ku lid aa ha!
En Skræjers Nol haar gued Kor,
hwor »Hold-ijen« er henn;
en pyntsyk Kwind i hwer en Gord,
en Flok af skjødløs Swenn,
en nøj Slaws Mued hver Maanedsdaa
-da er æ føst, wor Skræjer er glaa;
aa-e-ja; -
æ Regning -den fôr do og a!
Wor Smed han blæser uden Row
og ønsker uden Len,
te aall wor Plag maatt smid dje Skow
og komm te ham ijen;
og kyrer do di Plow i Gras -
da ved a jen, det er tepas -
aa-e-ja!
tho grassed Plov si Smed maa ha!
Wor Tækkimand, der fæk æ ild,
om ingen gjord ved Hus,
a tinker wal, han gjan vild,
te Kjørmes Knud ku bus,
saa hwer en Tot af Taag maatt flyw
og fust si Vej fræ Skaw te Skyw -
aa-e-ja!
det vild den Træjring gjaen ha!
Wor Snejker ber om Low aa law
en Kist aa putt dæ i,
der aalle jen Stej skuld dæ skaw
men blyw jawn laang og vi;
en søen jenle bette Hyr