— Har du en skrunøkkel? spurte Winston og tuklet med mutteren i kneet på røret.
— En skrunøkkel, gjentok fru Parsons og ble plutselig helt leddeløs. — Jeg vet ikke, jo jeg tror det sikkert. Kanskje barna…
Med støvletramp og et nytt trompetstøt i kammen kom barna farende inn i dagligstuen. Fru Parsons hentet skrunøkkelen. Winston slapp vannet ut og fjernet med avsky den klumpen av menneskehår som hadde tettet til røret. Han renset fingrene så godt han kunne i det kalde vannet fra springen og gikk tilbake til stuen.
— Opp med hendene! hylte en vill stemme.
En pen, kraftig gutt på ni år dukket opp bak bordet og truet ham med en automatisk leketøyspistol, mens den vesle søsteren hans, som var to år yngre, gjorde den samme bevegelsen med et lite vedstykke. Begge var kledd i de blå shorts, grå skjorter og røde halstørklær som var Spionenes uniform. Winston løftet hendene over hodet, men med en følelse av uro, for guttens oppførsel var så arrig og ondsinnet at det ikke bar var en spøk.
— Du er en forræder! hylte gutten. — Du er en tankeforbryter! Du er en eurasisk spion! Jeg skal skyte deg, jeg skal fordampe deg, jeg skal sende deg til saltgruvene!
Med ett gav de seg begge til å danse rundt ham mens de skrek «Forræder!» og «Tankeforbryter!» Den vesle piken hermet etter broren i alle hans bevegelser. På sett og vis var det noe uhyggelig ved det, det minnet om gledeshopp av små tigerunger som snart vil vokse opp til menneskeetere. Det var en slags beregnende villskap i guttens blikk, et helt tydelig ønske om å slå eller sparke Winston og en bevissthet om at han meget snart var stor nok til å kunne gjøre det. Det var heldig at han ikke hadde en ordentlig pistol, tenkte Winston.
Fru Parsons’ blikk flakket nervøst fra Winston til barna og tilbake igjen. Her i dagligstuen, hvor lyset var bedre, la han med interesse merke til at det virkelig var støv i ansiktsrynkene hennes.
— De er så bråkende, sa hun. — De er sinte fordi de ikke får lov til å gå og se på hengingen, det er det som er grunnen. Jeg har det for travelt til å ta dem med, og Tom kommer ikke hjem tidsnok.
— Hvorfor kan vi ikke få se på hengingen? brølte gutten med sin høye stemme.
— Jeg vil se på hengingen! Jeg vil se på hengingen! messet den lille piken, som fremdeles danset rundt.
Winston kom til å huske på at noen eurasiske fanger, som var dømt skyldig i krigsforbrytelser, skulle henges i parken samme kveld. Dette hendte gjennomsnitting en gang om måneden, og det var en populær forestilling. Barna tigget og bad alltid om å få se på det. Han sa adjø til fru Parsons og forlot leiligheten. Men han var ikke kommet seks skritt bortover korridoren, før noe traff ham i nakken. Det gjorde ulidelig vondt, det var som et rødglødende jern ble kjørt inn i ham. Han snudde seg akkurat tidsnok til å se fru Parsons som drog sønnen inn gjennom døren, mens han stakk en sprettert i bukselommen.
— Goldstein! brølte gutten da døren ble lukket bak ham. Men det som slo Winston mest, var uttrykket av hjelpeløs redsel i morrens grå ansikt.
Da han var kommet tilbake til sin egen leilighet, gikk han fort forbi fjernskjermen og satte seg ved bordet igjen, mens han fremdeles gned seg i nakken. Musikken fra fjernskjermen hadde stoppet. I stedet leste en knapp, militær røst med en slags brutal fryd opp en beskrivelse av bevæpningen av den nye flytende festningen, som nettopp var blitt forankret mellom Island og Færøyene.
Den ulykkelige kvinnen måtte ha et grufullt liv med de barna, tenkte han. Om et år eller to ville de vokte henne natt og dag for å finne symptomer på kjetteri. Nesten alle barn var forferdelige nå for tiden. Og det verste av alt var at selv om de gjennom slike organisasjoner som Spionene systematisk ble gjort til ustyrlige små villmenn, skapte dette likevel ikke noen tendens hos dem til å gjøre opprør mot Partiets disiplin. Tvert om tilbad de Partiet og alt som stod i forbindelse med det. Sangene, opptogene, fanene, utfluktene, eksersisen med tre-geværer, brølet av slag-ord, dyrkelsen av Store Bror — alt dette var en slags vidunderlig lek for dem. Hele deres villskap var rettet utad, mot statens fiender, mot utlendinger, forrædere, sabotører, tankeforbrytere. Det var nesten den normale tilstand at alle folk over tredve år var redd for sine egne barn. Og med god grunn, for det gikk nesten ikke en uke uten at Times bragte en melding om hvordan en eller annen lurende liten snik — en «barnehelt» var det gjengse uttrykket — hadde overhørt en kompromitterende bemerkning og angitt sine foreldre til Tankepolitiet.
Smerten av sprettertkulen hadde gitt seg. Nølende tok han penneskaftet mens han spekulerte på om han kunne finne noe mer å skrive om i dagboken. Med ett begynte han å tenke på O’Brien igjen.
For mange år siden — hvor mange var det? Det må være syv år — hadde han drømt at han gikk gjennom et belgmørket rom. Og en som satt på den ene siden av ham hadde sagt da han passerte: «Vi møtes på det sted hvor det ikke er noe mørke.» Det ble sagt meget rolig, nesten likegyldig — det var en meddelelse, ikke en ordre. Han hadde gått videre uten å stanse. Det rare var at i øyeblikket, i drømmen, hadde disse ordene ikke gjort noe større inntrykk på ham. Det var først senere og litt etter litt at de syntes å få sin bestemte betydning. Han kunne ikke lenger huske om det var før eller etter denne drømmen at han hadde sett O’Brien for første gang, og heller ikke kunne han minnes når han første gang hadde gjenkjent stemmen som O’Briens. Men i alle tilfelle hadde han identifisert den med hans. Det var O’Brien som hadde talt til ham ut av mørket.
Winston hadde aldri kunnet føle seg helt viss på om O’Brien var en venn eller en fiende, selv etter glimtet i øynene hans i morges var det fremdeles umulig å være sikker. Men heller ikke lot dette til å spille noen større rolle. Det var en hemmelig forståelse som bandt dem sammen, noe som var viktigere enn hengivenhet og partifellesskap. «Vi møtes på det sted hvor det ikke er noe mørke,» hadde han sagt. Winston visste ikke hva det betydde, bare at det på en eller annen måte ville gå i oppfyllelse.
Stemmen fra fjernskjermen stoppet. Et klart og vakkert trompet-støt klang ut i den stillestående luften. Stemmen fortsatte skurrende:
— Hallo, hallo! En il-melding er nettopp kommet fra Malabar-fronten! Våre tropper i Syd-India har vunnet en strålende seier. Jeg er bemyndiget til å si at det slaget vi nå bringer en melding om, meget godt kan føre til at vi kan se slutten på krigen. Her er meldingen…
Nå kommer dårlige nyheter, tenkte Winston. Og ganske riktig, etter en bloddryppende beskrivelse av tilintetgjørelsen av en eurasisk armé, med fabelaktige oppgaver over drepte og fanger, kom kunngjøringen om at sjokoladerasjonen vill bli nedsatt fra tredve gram till tyve fra neste uke av.
Winston rapte igjen. Virkningene av ginen holdt på å forta seg, tilbake ble en følelse av at all luften var gått ut av ham. Kanskje for å feire seieren, kanskje for å døyve erindringen om den tapte sjokoladen, satte fjernskjermen i gang med «Oceania, vårt land». En skulle stå i giv akt, når den ble spilt. Men slik som han nå satt, var han usynlig.
Etter «Oceania, vårt land» fulgte lettere musikk. Winston gikk bort till vinduet mens han holdt ryggen mot fjernskjermen. Dagen var fremdeles kald og klar. Etsteds langt borte eksploderte en rakettbombe med et dumpt, dirrende brøl. For tiden falt omkring tyve-tredve av dem på London hver uke.
Nede på gaten rusket vinden i den sønderrevne plakaten, og ordet INGSOC viste seg rykkvis og forsvant så igjen. Ingsoc. Ingsoc’s hellige prinsipper. Nytale, dobbelttenkning, fortidens foranderlighet. Han hadde følelsen av å vandre i skogene på havbunnen, å ha gått seg vill i en uhyggelig verden hvor han selv var monstrumet. Han var alene. Fortiden var død, fremtiden var ikke til å forstille seg. Hvilken sikkerhet hadde han for at et eneste nålevende menneskelig vesen stod på samme side som han? Og hvordan kunne han skaffe seg visshet for at Partiets herredømme ikke kom til å vare evig? Som et svar på hans spørsmål trådte de tre slagordene på Sannhetsministeriets hvite fasade på ny frem for hans blikk: